hits

Ei uke, på Costa Del Måsan.

På plattingen nedenfor verandaen, den vi bygget i fjor, skulle det nå etter planen ha stått et passelig stort basseng med stålkanter, slik at kattekreket ikke kunne punktere topp-ringen, slik som i fjor. Sånn ble det ikke, i hvert fall ikke enda. I likhet med rekkverket rundt, og porten vi har planlagt, må også stort basseng vente til feriepengene kommer. Kjedelige prioriteringer nå i varmen selvsagt, men nødvendige. Nå hadde vi jo heller ikke regnet med bassengtemperatur før i midten av Juni, men fyttikatta som denne måneden har levert varene. Denne uka ble bare en gjentakelse av den forrige. Egentlig kunne jeg kopiert forrige søndagsblogg om "ukas øyeblikk", og postet det i reprise i dag. Sol, varme, familie, pusekatter, blomstrende syrin og jobb. Akkurat som i forrige uke, samme gamle leksa ;)

 

( Hobbyblogger flyter i barnebasseng en søndag morgen. Livet er fint det! )

I mangel på millioninntekt trasket denne frua bort på Europris med minstepoden på fredag. Skulle bare sjekke prisen på bassenget vi egentlig ønsker oss. De hadde ett igjen.  1299 kroner. For mye akkurat nå. Men siden plattingen bare er halvferdig fant vi ut at vi like gjerne kunne ta med oss et midlertidig basseng også. Raska med oss et sånt barnebasseng til 249 kr, kjøpte med oss en is, og rusla ganske så lykkelige hjemover. Blir da vel nedkjølt i et mindre basseng også!

 

( Trenger ikke stort basseng for å kjøle seg ned. )

 

( Når bassenget til og med kommer med "digg og deilig"- garanti. Det ser du på den "Blir lagt merke til i råflott basseng" tegningen på bassengkanten. )

 

Nå har jeg pakket bagen, og reist på ferie. Dro med meg et håndkle, ei bok og en iskaffe. En sånn type som alltid gir meg rennesjau, men som  er så god at jeg likevel ikke klarer å la vær. Gjør ikkenoe, for jeg dro ikke langt. Bare til den nedre plattingen. Sitter ca 6 meter fra doen. Trygg avstand.

Og her sitter jeg og nyter livet. Jeg har merker midt på leggen etter en litt for trang treningstights, myggstikk som klør, og jeg elsker livet akkurat nå. Har trent litt på morningen. Ikke hardt, løp ikke langt, løp ikke engang hele veien, men det er en start.

 

( En kartong løs mage på bassengkanten. Paraplydrink er oppskrytt! Finfolket har det herlig! )

 

Nå sitter jeg her og kjenner hvilepulsen komme. Nyter morgentimene av den siste dagen av enda ei fin uke, og gleder meg til den neste. Sola har enda ikke helt nådd plattingen, men om få strakser strekker den seg over bjørketrærne og skal få jobbe iherdig med bikiniskillet mitt. Alle bloggere med respekt for seg selv må ha bikiniskille. Bloggerne med mest respekt for seg selv føler ikke for å vise det frem.

Uka som gikk var fin, samme som sist. Varme dager på jobb, travle dager, slappe kvelder. Grillmat omtrent hver kveld, har tatt litt ekstra vare på hverandre. Mange gode samtaler. Mellomste poden har hatt skriftlig eksamen. Merker så godt at gutta ikke er små lenger. Stadig sprer de vingene, og flakser rundt uten oss. Fint og trist på samme tid. Kjenner at jeg verdsetter nattaklemmene enda mer nå om dagen. "God natt, sov godt, glad i deg". Vi sier det hver kveld, kanskje litt av gammel vane, men det er jo sant. Og det betyr så mye. For selv om de løsriver seg, blir større, får lov til mer, og våger mer, så kommer de hjem hver kveld. De bor her enda noen år til, fyller måsahuset med lyd og tilstedeværelse, og nattaklemmer. Hver eneste dag. Elsker det.

Jogget opp til Ida i går, ble bedt på kaffe på terrassen hennes. Fikk et glass vann også, et som holdt seg kaldt med et kjøle-element hun hadde kjøpt. Flott i matpakka også, sa Ida, så osten ikke svetter. Passer supert i ei drikkeflaske og. Jeg fikk assosiasjoner til så mye annet hun kunne nedkjøle med den, og lo så jeg svetta mer enn jeg gjorde på joggeturen opp. Blei litt varm og rød i kinna og. Lurer nesten på om jeg må skaffe meg sånn genialt kjøle-element sjøl...ukas latterkrampe ass. Herreminhatt så gøy det er å le sånn skikkelig!

 

( Når venninna di legger et høne kjøle-element i vannglasset ditt... )

Jeg har brukt skjørt og kjoler denne uka. Pleier ikke det, føler liksom alltid at jeg ikke har kjolekropp. For mye bulker og rusk både her og der. Men denne uka bare bestemte jeg meg. "Mannet" meg opp, og tredde på kjoler flere dager på rad. Ingen store øyeblikk for resten av verden selvsagt, men for meg var det i grunn det. Jobbe litt med hodet. Klart jeg også kan ha på kjole! Kjole, og hjemmelaget iste i termokopp på vei til jobb. Fint. Da kjentes det skikkelig ut som sommer, og en aldri liten personlig seier.

 

( Skjørt og iste. Prøver å væra litt dame. )

 

Crosstrening med gutta. Det var fint. Varmt som pokker der oppe i grushagen, løp gjennom sprederen med klærne på når vi kom hjem, som en gjeng tullinger. Gutta begynner å bli store ja, men litt barnslige er de og. Skal kanskje ikke snakke så høyt om det jeg, som løp gjennom selv, fult påkledd, som en hvilken som helst tulling. De små tingene, sånne spontane, "dumme" ting, det er fint. Små øyeblikk som huskes lenge.

 

( En gærning på to hjul, i et grustak i varmen. )

Clematisen min som blomstrer. ( Er usikker på hvordan det skrives. Orker ikke Google ) En avlegger etter mormor og morfar sin hage. Den har ikke blomstret på flere år, og jeg trodde mine anti-grønne fingre hadde ødelagt den. Men nå blomstrer den igjen. Fint øyeblikk. Mimra litt, vannet litt.

 

 

Moreller på trammen, og kjempestore blåbær som smelter på tunga. Smaken av sommer. Fint, fint, fint. Det er så mye å nyte, så mye å være glad for. Sitter her på krakken og plasker med bena i bassenget. Sola har nådd bjørketoppeene mens jeg har sittet her og blogga, kjenner at den slitne sportstoppen er i ferd med å tørke allerede. Kjenner at iskaffen begynner å virke også. Tror jeg logger av, løper på do,  og når det er unnagjort skal jeg jobbe litt til med bikinikillet, her ved bassengkanten på Costa Del Måsan. "Fattigfolk" kan også ha det riktig så fint ;)

 

 Ønsker deg en aldeles nydelig søndag, og tusen takk for følge denne uka. Håper øyeblikkene dine har vært mange, og gode.

 

Fartsfylt kjærlighet.

( Bloggen er skrevet i samarbeid med Indre Akershus Blad, og Rally-Avisa. )

«Finn deg en fotballgutt!», sa pappa bestandig, men alle fotballguttene var brukt opp, så denne dama fant seg en litt røslig, hårete bilmekaniker i stedet.  Den dag i dag er jeg fremdeles usikker på hva det var med akkurat denne karen som fanget min interesse. Kanskje lot jeg meg først blende av den enorme kulen på arbeidsbuksa, som ganske raskt viste seg å ikke være annet enn et halvannet kilos multiverktøy han alltid gikk med i lomma. Et sånn maxi-multiverktøy fra Wurth med mer overlevelsesutstyr enn Agent 007 hadde i sine glansdager. Et gedigent nøkleknippe med nødvendigheter som pipenøkler, spikkekniv, q-tips, muttertrekker, drill, gummibåt og lommelerke.

Kanskje var det avgjørende at jeg i en alder av 21 fremdeles var ukyssa, og så inntørka og desperat at det støvet fra høna bare jeg nøys, eller så var det den såkalte «idrettskarrieren» han snakket så overbevisende om som virket så forlokkende.

For vi møttes på den tiden da Petter Solberg var på vei opp og frem. Den gangen da Rally var en eksotisk sport, en glamorøs idrett der pengene vitterlig flommet om man var skikkelig god. Og naiv som jeg var, lot jeg meg lokke. For en mann med et slikt overdimensjonert og blankpolert multiverktøy i buksa var jo nesten nødt til å være en potensiell verdensmester i rally, og jeg så for meg en fremtid der jeg kunne bade i luksus og kontanter, i en toppleilighet i Monaco,  mens gubben kjørte inn den ene pengepremien etter den andre.

«Til helsike med fotballgutta!», tenkte jeg. Det er i bilsporten pengene ligger.

 

( Det er ganske enkelt å bevise at man har latt seg "tukle" med av en sprengkåt mekaniker og bilentusiast.. )

I et snaut halvår datet vi, gubben med multiverktøyet og jeg. Ikke en eneste gang så jeg han trene, til tross for at han var slik en påstått idrettsmann.  I nyforelskelsens rus glemte vi nok litt de hverdagslige rutiner begge to, og når vi ikke var sugd fast i hverandre på bakerste rad på Strømmen kino, satt vi som regel på Bilkroa på Bjørkelangen og gomlet hver vår 190 grams hamburger med tilbehør. Så kom våren, og med våren kom panikken. For med årets høydepunkt rett rundt hjørnet hadde gubben gravd sin egen smøregrav, og pomfrittet seg opp en størrelse eller to, og uka før Aurskog-Høland Rally satt kjøredressen som et pølseskinn. 

Som en diger, blå, rifla ballong  stod han midt i stua og svetta verre enn ei overvektig overgangsalderkjerring midt i de verste hetetoktene. Som ei stappa, røkt julepølse uten mulighet til å bøye seg den ene eller andre veien, eller til å røre på armene.

«Neida! Det går helt fint!» sa han anpustent mens han tredde pottehjelmen nedover hodet. «Vi kartlesere skal ikke røre mye på oss uansett!»

Og det var da jeg skjønte at denne idrettskarrieren han tidlig i forholdet hadde skrytt så fælt av, kanskje ikke gjorde han til noen toppidrettsutøver. Likevel var det for sent å snu, for faktum var, at jeg allerede var oppover ørene forelsket i en helt vanlig, litt møkkete, hårete bilmekaniker, med større drømmer enn vett hva rally angår.

 

( Når du finner kjærligheten på ei fartsprøve i Aurskog-Høland rally, og ender opp med bremsespor både på landeveien og i bomullstrusa! )

To dager før motorentusiaster, bygdeorginaler og ildsjeler satte hele kommunen på hodet med bremsespor og sperrebånd, gjorde jeg noe jeg alltid sa jeg aldri skulle, og ble med gubben på en gjennomgang av løypene. I en blodtrimma,  todørs Volvo 240 med revehale og startnummer på dørene kjørte vi fartsetappene, en etter en, gjennom hele bygda. Fulgte noter på gresk, over gupp og bak hopp, gjennom hårnålssvinger, krapp slakk venstre og skarp høyre, og forbi SS 4 hvor vi kjørte gjennom en flueskvadron, og endte opp med et hundretalls insekts-kadavre på frontruta . Vi så bygda på kryss og tvers. Tutet gjennom Fosser og Løken, vrengte innom «Ingenmannsland» og «Gudveithvor» et sted i Høland, sladda forbi Aurskog, og parkerte på en måsaflekk langt utpå Mangenskævven. 

Og der, Midt imellom SS 6 og SS 7, langt uti stedet Gud glemte, satt vi i forsetet på en gammal rallybil, to dager før Aurskog-Høland rallyet. Fulle av adrenalin, og yre som to vårkåte elger hoppet vi på hverandre som kaniner, og det gikk som det måtte går når den eneste beskyttelsen man bruker under sex er et litt dårlig sveiset rallybur og en seks punks sele fra Sparco.

 Så da gubben to dager senere, i en litt for trang kjøredress, i kartleserstolen på en gammel todørs Volvo 240, endte sitt siste rally i ei grøft bak Coop Prix, hadde fruktene fra pungen vært sine egne kartlesere, og funnet vei frem til ei kraftig eggløsning gjennom hårnålssvinger og en krapp venstre.

 

Det gikk som det ofte går når rallyentusiaster befrukter noen, og ni måneder senere målte mekanikeren åpningen på fødestua med eget skyvelære , og en ny liten morfrelst pode så dagens lys. Og slik gikk det, tre år på rappen, helt til gubben hadde garasjen full av sitt helt egne rallyteam. En liten Petter, oppkalt etter Petter Solberg, en farstgal Martin, oppkalt etter Martin Schanche, og toppen på kranskekaka, (eller topplokket på motoren, som man sier her i huset) Mattis, en liten mekanikerspire oppkalt etter bygdas store sønn og stolthet, Holm Jacob Matheson.

 

( "Nordmenn er født med ski på beina", sa folk. Men ikke mine unger. Her kom skiftenøkker`n først, også sveisa dem sammen riftet i høna sjøl med et apparat fra Kemppi når dem hadde amma ferdig! )

20 år senere sitter jeg her og lurer på om det ville vært mer lukurativt  å velge en fotballgutt, slik som pappa foreslo. For her finnes det hverken badekar fylt med penger eller en toppleilighet i Monaco. Her finnes kun et trangt dusjkabinett, i et lite rødt hus på Liermåsan. Men hva gjør vel det?

Så ble heller rally og bil interessen mer et pengesluk enn en inntektskilde. Garasjen er full av Volvodeler, som en gang var kjekt å ha. Bak skuret ligger et bur i deler, og et lass med dekk som kanskje engang kan brukes til noe. Kjøredressen i boden er mer enn et par størrelser for liten, og burde vært kastet for lengst. Likevel lar vi den henge der, som en påminner om hva som var, og hvordan ting ble som de ble.  For det er fint tross alt, å være forelsket i en avdanket kartleser, og rallyentusiast, og den dag i dag kan jeg fremdeles kjenne sommerfuglene i magen, og føle eggstokkene rasle, når vår blir til sommer, og bygdeoriginaler og motorfrelste kryper ut av garasjene for å tromme i sammen enda et nytt Aurskog-Høland rally.

Og mens sommerens vakreste (og kanskje mest bråkete) eventyr og dugnad utspiller seg i hele kommunen, sitter jeg på trammen til huset langs Kompveien, og sender en varm tanke til alle våryre unge sjåfører og kartlesere på transportetappen på vei mot SS 6. For jeg vet, at i en gammel todørs Volvo 240, på en måsaflekk mellom SS 6 og SS 7, kan man finne langvarig lykke.

 

På tross av og fordi.

Vi har alle slike dager hvor det kjennes ekstra tungt å krype ut av sengen, og dager da hodet og kroppen ikke helt ser ut til å fungere. Jeg er heldig. De aller, aller fleste dagene er gode. Riktig gode. Jeg finner glede i ting jeg ikke trenger lete etter. Det finnes ingen overflod av verken det ene eller det andre, bare akkurat nok av alt til at livet er godt. Det går lenge mellom hver gang ting kjennes ugreit.

Når mennesker du bryr deg om har det vanskelig, kan man fort bruke mye energi på tanker og tiltak rundt disse, på godt og vondt.

I dag var det tungt å gå ut av sengen. Natten var mer eller mindre søvnløs, og hodet fult av tanker. Poser under øynene, ble liksom aldri nok kaffe i koppen, og bena var blytunge da de gikk ut av porten på vei mot jobb. Så kom jeg til å tenke på en kommentar jeg fikk her på bloggen for en god stund tilbake. En kommentar som virkelig gjorde noe med meg. En som delte litt av sin historie, så sårt, som fikk meg til å kjenne meg så heldig. En som virkelig satte ting i perspektiv. Folk, kanskje særlig bloggere, bruker ofte store ord for å forklare ting, dramatisere noe. Jeg vet ikke helt hvordan jeg best kan beskrive hva denne kommentaren gjorde med meg. Jeg tror vi ganske enkelt kan si den fikk meg til å tenke. På hvor heldig jeg er, hvor heldige vi er, som kan beskrive "våre tunge dager" med et snev av humor og glimt i øyet. For mine tunge dager er ingen ting sammenliknet med mange andres. Og akkurat i dag, med tankene der de ikke burde være, fordi situasjonen er ute av min kontroll uansett, tenkte jeg på denne kommentaren som gjorde så inntrykk for en stund siden, og begynte å lete bevisst etter alt det gode, allerede på vei til jobb.

 

( Blås, og ønsk deg noe. )

Vi burde bli flinkere til det, se etter gledene på dårlige dager, snu tankegangen.

Sola! Den varmet. Varmet skikkelig, før klokken 8 om morgenen. Den første gleden jeg kjente på var sola som varmet i nakken. Så ringer det i ei sykkelklokke bak meg, og på en skranglete kjerringsykkel fra 1967 har en morgenblid minstemann tatt meg igjen, og spør om vi skal ta følge resten av veien til skolen. Og sånn snudde dagen. Med et smil, et vink, og et "Ha en fin dag, sees etterpå!"

 

Kontoret. Tre blide kollegaer, fullstendig druknet i eget arbeid, likevel tid til en kopp kaffe og en snakkis før skoledagen starter. Elevene som trasker over skolegården i kortbukser og lette sommersko. Den gode stemningen som alltid hersker når sommerferien nærmer seg. Lærere som sier ja til undervisning ute på gresset.

Hjemme en time tidligere enn vanlig. Ren bonus, rett og slett. Strekke seg ut i solstolen på verandaen, iste med isbiter i høyt glass. Spise moreller på trammen med den mellomste poden som spoler opp gårdsplassen med mopeden etter skolen. Han har eksamen i morgen, men er overraskende rolig. " Det går nok helt fint mamma, jeg har trua!" Kjenne at holdningene hans smitter litt. "Det går nok bra, jeg har trua!" Digger det.

 

Lettvin middag, slenger bare noen pølser og burgere på grillen, storepoden griller, de yngste gutta mekker salat og poteter, spise ute alle sammen når gubben kommer hjem, kjenne på luktene av sommer. Varm grill, nyklippet gress, blomstrende syrin. Og skuldrene senker seg. Gutta henger nyvaska hvite tøysko på snora. Hvite tøysko er liksom sommer. Kattene leker med en syrinkvist, jager insekter og småfugler, slapper av i gresset, og jeg tar en middagshvil i sofaen på terrassen. Leser litt, sovner litt i skyggen, og våkner til latter og lek. Storebror og lillebror spiller badminton i hagen. "Vil du være med mamma?"

 

Holder på å si nei av gammel vane, men tar meg i det. "Ja, jeg blir med!" Tusle inn og lukke døra akkurat i det myggen begynner å bite. Dusje, pakke seg inn i myk pysj, svare på noen mail, spise litt flere moreller, og blogge litt om ingenting mens man klør på et myggstikk på leggen.

 

( Å våkne etter en hvil i skyggen. Fint! )

Jeg er solbrent i nakken og på nesa, mett, passelig sliten. Det ble en god torsdag, en riktig så fin en. Både på tross av og fordi.

Det er fremdeles noen timer av den igjen som skal nytes. Håper du har hatt en fin dag!

 

Lillebror, den klokeste av oss alle!

Å være lillebror i brødreflokk på tre, det kan være riktig fint. Det er mange fordeler ved å være minstemann. Alltid noen å strekke seg etter, noen å se opp til. Tryggheten i å ha to brødre som passer på deg i skolegården, bruser litt med fjæra når noen slenger med leppa, og alltid en trygg venn å sitte ved siden av på skolebussen hjem. Jo, å være lillebror i en brødreflokk på tre kan helt klart være riktig så fint.

 

( Lillebror i midten, på fillete sykkel, i sliten og arvet kjøretøy, og gammel hjem. Men lykkelig, det var han! )

Men å være minstemann betyr også at man som regel er den som stiller i bakerste rekke, i mer enn en sammenheng. Sistemann som begynner på skolen. Sistemann til å få prøve de nye lekene, sistemann som lærer seg å sykle. Han som måtte stå på krakken når de stod på rad og rekke for å pusse tennene om kvelden, og han som løp aller bakerst når mamma ropte inn til middag, og han som nesten aldri fikk stå i mål på fotballbanen, bare fordi han var minst.

Men lillebroren vår klaget aldri! ALDRI! For når han stod på krakken og pusset tennene var han like stor som de andre, og når de andre satt på skolebussen stod han i grøfta og vinket og smilte, og gledet seg til de kom hjem igjen.

At han alltid var den som måtte arve klær betød ingenting. Tvert imot var han kjempeglad når slitne gensere og olabukser med lapper på knærne endelig nådde den tredje kommodeskuffen, og han kunne bruke klærne brødrene nærmest hadde slitt ut.

 

( I flunkende ny kjøretrøye fra Alf Graarud Motor. Ikke rukket å bli støvete engang. )

Lillebror klaget aldri. Stillferdig og snill, tidvis nesten usynlig. Var med, men gjorde lite ut av seg, stod ofte i bakgrunnen og observerte. Idretten har alltid vært en stor del av brødreflokkens liv, hele familiens egentlig. Men også her var lillebror synlig minst, og selv om han verket etter å kunne kjøre selv, stod han likevel tålmodig på sidelinjen og heiet på alle andre , helt til den dagen han endelig var gammel nok til å delta. Og sjelden har vel en pode vist mer idrettsglede enn lillebror. Så bredt var smilet hver gang vi kom på crossbane, at hjelmen var vanskelig å få på. Den gamle hjelmen, brukt av to storebrødre før han. Og i en nesten utslitt, fillete kjøredress følte han seg som kongen, på en liten crosser som nesten ikke hang sammen lenger.

 

( Kjøreglede, bare ren skjær kjøreglede! )

Men poden kjørte tanken tom, gang på gang, runde på runde. Lusket rundt pappaen som skrudde og mekket, plukket opp og lærte. Ingen store konkurranse instinkter slik som brødrene, ikke så nøye at det gikk fort, ikke viktig hvem som vant, bare han fikk være med, og derfor, uten at det er noen unnskyldning, ble det heller ikke til at han på banen, på idrettsarenaen var den som fikk mest oppmerksomhet. Men lillebror brydde seg ikke. Om han kom først eller sist var helt uvesentlig. Så oppriktig glad på brødrenes vegne, når de gjorde det godt, og så oppriktig stolt av seg selv, uansett hvilken plassering. Han krevde aldri noe, bare viste bestandig en ren skjær idrettsglede.

 

( Flunkende ny, fra topp til tå! Og bare bittelitt støv. Fotografen tygger grus enda! )

Og slik gikk årene. Aldri noe "kan jeg få", eller noe høylytt "se på meg"! Bare lykkelig over å få være med, glede seg over nye prestasjoner, og egne mål. Og det er så fint. For selvsagt er det artig når ungene setter seg høye mål, og visst er vi stolte når den mellomste poden satser alt på NM og oppnår resultater. Men vi er minst like stolte når lillebror slår egne rekorder! Når han smiler fordi han ikke kom sist, og når han viser med hele seg at han blir så oppriktig glad på brødrenes vegne. For det er jo det ekte idrettsglede handler om. Ikke nødvendigvis de store resultatene, men kjærligheten til idretten din.

 

( Når storebror hopper forbi deg, men du storkoser deg likevel! )

Og plutselig en dag var lillebror ikke minstemann lenger. Yngst i brødreflokken selvsagt, men ikke minst lenger. Ingen å arve fra. Men lillebror ber fremdeles aldri om noe. I stedet finner han glede i å lappe slitte kjørebukser, og tape ødelagte støvelsåler. "Så gode som nye" flirer han, og kjører seg en runde til. Heier på brødrene som har satt seg mål om NM titler og nye banerekorder, mens han selv putrer inn til plasseringer midt på treet, og er strålende fornøyd med det! Bruker alt han har lært ved å tusle rundt bena til fatter`n i alle år, er plutselig den storebrødrene kommer til når motoren fusker, eller slitte dekk på byttes. Og lillebror fikser. Og det, det er ekte idrettsglede. ikke å være best, men å elske det du gjør, uavhengig av resultater.

 

( Skrur selv mellom heatene. Har lært av fatter`n. )

Og i forrige uke ble hele familien nesten rørt til tårer da en fantastisk raus dame, og eier av en av landets ledende motorsykkelbutikker sendte gutta en forundringspakke i posten. For denne pakken var proppfull av nytt kjøreutstyr som gutta skulle dele på, og det eneste kriterie var "Behold idrettsgleden!" Og mens brødreflokken kastet seg over gaven, fordelte utstyr, prøvde hansker, briller og kjøretrøyer,  trakk lillebror seg litt unna og tittet rolig på fra avstand. "Du må jo se hva dere har fått" sa pappaen, men lillebror bare smilte. " De andre gutta kan velge først sa han", som om han snakket av gammel vane. " Jeg kan ta det som blir til overs."

 

( Selv lillebrødre kan fly høyt. )

Men lillebror har blitt stor, større enn brødrene, og gjett hvem som passet aller best inn i det nye kjøretøyet? Lillebror! Og med tårer i øynene, og et smil som nesten gikk rundt, stod han foran speilet og strålte om kapp med sola. For aldri før har poden som har arvet alt, vært flunkende ny fra topp til tå. Vi har aldri hatt råd til det, og fornuften sier jo at det er riktig, selv om hjertet sier noe annet. Bak han stod to storebrødre, nå noen cm mindre på sokkelesten, og diskuterte hvem som skulle arve utstyret når lillebror har vokst ut av det. Og lillebror bare flirte. "Dere får vel dele på det da!"

 

( Når man har fått sitt aller første sprett nye hanskepar, som ikke er arvet, eller kjøpt på salg. Da er gleden stor! )

Så i helgen har det blitt kjøring, masse kjøring. Alle tre gutta i nytt utstyr fra Alf Graarud motor, men det var lillebror som kjørte mest. For på sidelinja stod to brødre som la satsingen litt på vent, og to foreldre som så lillebror, og kun lillebror, og heiet og ropte. Og akkurat der og da kjente vi også på denne herlige og ekte idrettsgleden lillebror alltid viser oss.

 

( Lene, og resten av Graarud Motor. Tusen takk! Denne gesten, denne gaven vil vi huske bestandig! For en glede! )

Lillebror selv var diplomatisk som alltid, der han høstet komplimenter for den fine nye kjøredressen. "Takk, men det er ikke så viktig med fint utstyr da!" sa han. Men på gutterommet, på knaggen bak døra, der henger det en ny men støvete kjørebukse med press i buksebena, og to nye trøyer er sirlig brettet sammen. De ligger på toppen av kommoden, ved siden av sprett nye kjørehansker, og flunkende nye kjørebriller. Så at det finnes bare litt idrettsglede i skinnende nytt utstyr også, det er jeg ganske sikker på!

 

 

(Innlegg og bilder, gjennomlest og godkjent av lillebror. )

Ukas små øyeblikk.

Rød i fjeset, lukten av skog, sol, og familie. Sånn, der var uka oppsummert! Så enkelt kan denne uka faktisk beskrives. Varm, lys, nydelig. Grønt gress, fregner på nesa, pusekatter som leker i gresset og hviler i skyggen, solbrente skuldre, og nyvasket sengetøy som lukter av sol og varm vind. Vanskelig å skulle plukke ut noen av de fineste øyeblikkene når hele uka har vært en eneste lang opptur. Jeg går rundt med en fornemmelse av at det allerede er sommerferie. Kjenner at realiteten kommer til å treffe meg midt i panna når arbeidsdagen starter igjen på tirsdag, for nå begynner siste innspurt, og denne tiden av året er alltid den travleste på jobb. Lærere stresser med vurderinger og det å få alle elevene i mål. Elevene frykter eksamen. Stress. Likevel fint, for sommeren er så nær at vi alle nesten kan lukte ferien, og plutselig setter alle inn det siste giret, og dagene er spennende!

 

( Trenings-selfie. Petter`n og mutter`n. Digger det! )

Denne uka har jeg likevel fått en forsmak av ferien, med så mange fridager det har vært. Og kun en dag med bittelitt gråvær og regn. Tenk det. Sol og varme hele uka. Fregner på nesa, og litt farge på vinterbleke legger. Sola gir energi, og et av ukas fine øyeblikk var klubbløpet i Moa. Hjemmebane, kjentfolk og lukta av eksos. Pappa kom og så på litt, og det er så herlig når han tar seg tid til det. Det betyr så masse for gutta at morfar heier litt. Man blir aldri for stor til å synes det er stas med egen heiagjeng. Den eldste poden skulle ikke delta denne gangen, så mens far og to poder lastet bil og henger full av utstyr, tok størstemann og jeg turen opp til banen gjennom skogen, og forbi Eidsdammen.

 

( En av mange små lokale perler. Bjørkelangen. Lett å bli glad i denne bygda altså! )

 

Treningstur i varmen. Gikk i akkurat passe tempo, nok til å bli svett, likevel ikke så slitne at vi ikke fikk skravla. Det var et fint øyeblikk det, alenetid med en av gutta. Alltid herlig. Og skogen er så fin på denne tiden. Lukten av varm skogbunn, gran og ferskvann. Nydelig. Flere ganger måtte vi bare stoppe opp og nyte litt. Supre øyeblikk!

Klubbløpet gikk strålende. Ingen seier på noen av gutta denne gangen, men fine plasseringer likevel. Klubbløp er lite konkurranse og mye moro, svette poder, og støvete crossere. Blir liksom ikke sommer før man tygger grus på hjemmebane.

 

( Klubbløp, minsten og mamma! Selv om minsten egentlig plutselig ble størst. Finingen min! )

Tirsdag hang jeg meg på mellomste poden på en "løpetur" opp til "toppen av bygda", men han løp fra meg allerede i startgropa. Litt nedtur å pese som en hvalross med tunga hengende langs bakken, når du ser kidden sprette som en kengeru oppover lia, men uansett hvor sliten man blir, så er utsikten på toppen verdt det. Å stå der oppe, få pusten tilbake, og se utover Bjørkelangen, det er et fint øyeblikk. Like fint hver gang!

 

( På toppen av bygda. )

Grille! Det er sommer det!! Når lukten av varmt kull og lettere svidd kjøtt sprer seg over hagen. Nydelig. Man skal jammen ikke kimse av en billig kulegrill, for de kan jammen meg skape mange fine øyeblikk! Spise sammen på terrassen i ettermiddagssola, og sitte å skravle til langt utpå kvelden. Det er liksom ikke noe som har hastet denne uka, og det har vært så herlig. Vi har bare hatt all verdens tid til hverandre, og til å gjøre absolutt ingenting.

 

( Jeg: Smil da Baghera, så kommer du på bloggen! Og katta bare....ikke så himla fotogen! )

Så mange fine øyeblikk i hjørnet på sofaen ute. Bare føtter, møkkete etter å ha spilt volleyball på plenen, en kopp kaffe og ei bok. Varm bris som innimellom river knopper av trærne, slik at de faller over deg, og lukter sommer. Fine øyeblikk.

 

( Roman, sol, skygge og knopper fra lønnetreet. )

17 Mai. For første gang hadde vi ingen unger i barnetoget. Ingen dugnad. Ikkenoe. Bare all verdens tid til å nyte. Gutta dresset seg opp, og dro sammen bort for å se på toget.

( Meg: Kan vi pliiiis bare ta et fint bilde av dere, hvor alle ser normale ut? Gutta: ......Meh! )

 

( Sånn, kunne aldri vært mammablogger ihvertfall, for dette er bildeforsøk nr 376 eller noe sånnt... )

 

Gubben og jeg fikset lunsj hjemme, og så spiste vi sammen før gutta igjen dro ut for å treffe venner. Grilling på kvelden, før vi, tradisjonen tro, dro ut for å kjøpe is. Såpass skal det jo være, enkelte tradisjoner kan aldri brytes. En rolig, nydelig feiring.

 

( Når man ikke har en fet bil å stæsje opp til nasjonaldagen, så man tar det man finner... )

Fredagen ble tilbragt i Lillestrøm, med gode venner. Barndomsvennene fra Sørumsand. Som jeg setter pris på disse kveldene våre. Bare noen timer med god mat og hyggelig selskap, oppdatere hverandre på livet, enda vi har daglig kontakt på facebook. Det er koselig når jentegjengen treffes, hver eneste gang, og det slår meg alltid når vi treffes, hvor herlige vi er som fremdeles har hverandre, etter alle disse årene. Hvordan disse ukule fjortisene nå er (selverklærte) dødskule førtiser. Dere er så flotte jenter, og jeg er så glad i dere!

 

( Nyvasket og luftørket sengetøy. Hverdagsluksus! )

Mye mer kunne vært nevnt denne uka, men jeg hadde bare gjentatt meg selv. Sol, varme og familietid. Sånn, enkelt og greit. Alle ukas små øyeblikk oppsummert i tre små ord. Jeg kjenner meg heldig akkurat nå, rett og slett. Og helgen er ikke over, langt derifra. Det er enda to hele fridager igjen, og de skal nytes. Vi klarer sikkert å skape enda noen fine øyeblikk før hverdagen kommer. Jeg skal ut i sola, ta med meg kaffekoppen, se kattene jage sommerfugler, og klatre høyt i lønnetreet. Senere blir det enda en lang tur gjennom skogen, opp på banen for å se gutta trene. Familiesøndag, igjen. Det er fint det!

Helt på tampen må jeg bare få takke, på vegne av hele familien for all respons og alle meldinger, kommentarer og gode ord etter DETTE innlegget som ble delt forrige søndag. Å dele akkurat dette føles bare mer og mer riktig. Det er tydelig at dette er et tema som engasjerer mange, og som flere også har følt på, og erfart selv. Tusen takk! Husk alltid at du er bra nok!

 

( Lillegrå, nettopp fortært en sommerfugl. Smakte som kylling! )

Ønsker deg som titter innom en nydelig søndag. Håper uka har bydd på mange fine små øyeblikk, og at uka som kommer blir knallfin. Det fortjener du!

Vi blogges!

 

( Alle bilder og tekst gjennomlest og godkjent av gutta!)

 

 

Very big nice lady?

I fjor sommer var jeg stadig rundt og titta etter et par nette, sommerlige, lave, blå tøysko. Jeg er jo som tidligere nevnt utstyrt med et sett realt usexy pailabber i str 42, og nett og snasent skotøy har vist seg å være tilnærmet umulig å finne. Har du vært med denne bloggen fra starten husker du kanskje min frustrasjon og aldri så lille utbrudd som nærmest blåste manken av den stakkars selgeren på "sporten", den gangen jeg ønsket meg rosa joggesko. ( Hvis ikke kan du lese det HER )

Uansett, jeg fant aldri noe sko i fjor. Egentlig kunne jeg tenkt meg et par sånne "Toms" som alle trasker rundt med, men de er så sabla dyre, og når man har tre tenåringer som vokser raskere en gjødsla ugress, og som alle trenger både joggesko og sommersko, ja da ble det ikke sko til a mor på denne månedens budsjett heller. Og hva gjorde mor da? Jo, hun gikk i den samme fordømte "Kina-fella" som hun har gått i flere ganger før. For jeg har handla på nett fra Asia med jevne mellomrom i over et år nå, og har snart svart belte i bomkjøp. Jeg har endt opp med et sånn pølseskinn av en selskapskjole, og ei vattert truse med rumpeinnlegg som aldri kom lenger opp en knæra. Men hindrer det meg i å gå i den samme fella igjen? Neida! For denne dama er uredd og evig optimist (gubben kaller det dum), og da hun fant et par nette, fine mørkeblå ballerinasko til den nette sum av 18 kroner inkludert porto på Wish, da gnei a seg i hendene og tenkte at penger spart er penger tjent. Her skulle det bestilles. Endelig skulle det bli sko som matcher sommerkjolene til a mor.

 

( Stort mer usexy blir det ikke, enn en bleik plattfot str 42 med nok åreknuter til å fortøye Stena Line, og misfarging fra billige ankelsokker fra Europris. )

Klok av skade sendte jeg denne gangen mail til butikken, for å forhøre meg om størrelsene, da tidligere erfaring viser at en kineser i XL er betraktelig mindre enn ei måsakjerring i samme str.

De svarte overraskende raskt på mail, og selv om butikkeieren av firmaet kalt "Very nice shoes" ikke var så himla stiv i engelsk, fikk vi likevel kommunisert rikelig.

Meg: Hi. I was just wondering if these shoes (photo included) come in regular European sizes. I wish to order a pair in size 43, and I`m wondering if they will be large enough for me?

Mr.Chong: Wow. Very big nice lady you are?

Meg: (og her lo jeg litt) Yes, I`have large feet. Do you think they will fit me, or does the sizes run a bit small.

Mr.Chong: No, no! Very very big shoe for very big lady. We send?

Meg: Yes please. I will order a pair i navy, size 43.

Mr.Chong: Very big nice lady. Dinosaur feet. Wow. Yes, shoes will be nice for you. Thank you.

Så mens jeg la inn en ordre på et par svinbillig ballerinasko fra Kina satt en kineser på den andre siden av kloden og gnei seg i henda, mens han fant frem det han selv mente var et part enormt store damesko til ei kjerring på måsan med "dinosaurføtter".  På dette tidspunktet kunne egoet mitt vært såra, men den gang ei, for på vei over hav og land var et par sommersko som ikke ville ruinere meg, og selgeren selv hadde forsikret meg om at de var normale i størrelsen. I tillegg hadde jeg bestilt en str større enn jeg bruker, bare for å være på den sikre siden. Dette lovet godt.

 

( Når du endelig får klemt åreknutene inn i noe nett og yndig, men gleden er like kortvarig ekteskapene til en hvilken som helst Kardashian. )

Allerede ni dager senere lå det pakke i postkassa, en pakke så stor at det knapt var rom for å lukke lokket. Det lovet bra. Store sko, stor pakke. Enda mer lovende ble det da jeg åpnet pakken. Slett ikke verst for 18 kroner! Slett ikke verst. Semska, flate, mørkeblå, og akkurat passe jentete. Så var det generalprøven. Passet de?

Spent tredde jeg på meg den høyre skoen. YES!!!! Ikke akkurat store, ikke mye rom til å bevege tærne, men en som er født og oppvokst med flytebrygger i sokkene har lært seg å ikke være kravstor. Joda, dette lovet godt. Myke fine såler, kommer til å bli helt supre til den mørkeblå kjolen på 17 Mai.

I nærmest ekstase over å endelig ha funnet greit skotøy til en billig penge bøyde jeg meg fremover for å prøve den venstre skoen også. Greit å tusle litt rundt med de inne, tenkte jeg. Gå de inn litt liksom. Men den venstre var merkelig trang, og vanskelig å få på. Fader ass, tenkte jeg. Ofte er jo bena litt sånn ulike, men så til de grader??? I et par minutter krangla jeg med venstre fot. Banna og svetta, til jeg endelig fikk trett pailabben nedi. Noe kjentes feil. Skikkelig feil. For hvert skritt jeg tok gikk høyrefoten rett frem, mens venstrefoten svingte mot venstre. Hva pokker. Jo flere skritt jeg tok jo verre ble det, og plutselig stod jeg med med det ene benet rett frem, og det andre helt motsatt vei, og akkurat i det hoftekula skulle til å poppe, knærne frontkolliderte med hverandre og hele fordømte underlivet omtrent hoppa ut av ledd skjønte jeg det.

 

( Hmmm, her er det no alvorlig gæli!!! )

 

( Rett før det knepper i hofteskåla, og jeg får livmora ut av ledd! )

 

( Et skritt til, og eggstokkene tvinner seg sammen som et hampetau! )

Very big nice lady with dinosaur feet, hadde fått to høyresko!

Så nå sitter jeg her, og tenker at om jeg skal få blitt med i årets 17.Mai tog, så må det være et sånt bittelite tog, som bare går rundt og rundt, mot venstre, i ei lita rundkjøring nede i sentrum, for med sko som svinger av seg selv kommer jeg neppe særlig fremover. Jeg kommer til å gå så mye i sirkel og ta så mange ufrivillige piruetter at jeg antageligvis havner svimmel og uvel i grøfta, sammen med en gjeng bakfulle rødruss!

 

( Sko for de som liker å ta spontane ufrivillige piruetter i tide og utide selges svinbillig! )

Og om du tilfeldigvis skulle befinne deg på Bjørkelangen 17 Mai, og kjenne en eim av tåfis, så må jeg bare på forhånd få beklage. Det er bare jeg som tusler rundt barbeint, sur og bitter.

Very big nice lady, my ass!

 

 

 

 

 

Du er mer enn bra nok!

Jeg skulle aldri bli en sånn som kastet meg inn i offentlige pågående diskusjoner. Skulle bare blogge bittelitt om meg, mitt og mine. Ønsket ikke å være en såkalt synser med sporadiske meninger om dagsaktuelle temaer, plumpe ut med en og annen uttalelse, snakke ned de med andre holdninger og meninger enn meg.  Jeg lot meg fascinere av bloggere som tjente til livets opphold ved å by på kropp og egenpleie, sleivsparkene de til tider ga hverandre, og hvordan de bemerkelsesverdig ofte kunne si en ting, for så å gjøre det motsatte. Bet meg merke i at de ofte inntok offerrollen, når kritiske røster ble høye. Jeg observerte de på avstand. Ristet ofte oppgitt på hodet av, men beundret de nesten litt også, fant det på en måte fasinerende, hvordan de gang på gang, nesten bevisst, gjorde seg til offentlig hoggestabb for lesertall og penger.

En ung bloggers uttalelser i eget kommentarfelt forrige uke fikk meg til å riste på hodet. På spørsmål fra det jeg bare kan anta er en ung leser, om hvorvidt man kan operere inn silikon i brystene før de er ferdige utviklet, svarte bloggeren med umoden selvsikkerhet, at det slett ikke var noe problem. Denne bloggerens uttalelser eller holdninger til det å fikse på kroppen er langt fra enestående, hverken blant norske bloggere, eller det norske folk generelt. Det kan virke som om det er blitt en slags felles oppfatning, at dersom du ikke liker noe ved deg selv, er det bare å legge seg under kniven. At influensere, både de veldig unge, og de noe eldre og mer etablerte bloggerne, mennesker med store lesertall daglig, og med mulighet til å påvirke mange, da særlig unge mennesker, fremmer et nærmest umulig, og delvis uekte kroppsideal, det er intet annet enn urovekkende.  Likevel må vi som leser, forbrukerne, ta vår del av ansvaret. Så lenge vi lar oss inspirere, eller provosere, nok til å gi klikk og omsetning, vil markedet for fremming av denne typen innlegg, og inngrep, bestå.

Jeg skulle aldri ta opp den kampen. Har aldri hatt troen på plastisk kirurgi, om det ikke er av høyst nødvendig medisinske årsaker, men det falt meg heller aldri inn å fremme min side av saken på noen som helst måte. Deg om ditt, meg om mitt, og ferdig med det. Når alt kommer til alt er det jo spennende at folk er forskjellige. Vi trenger jo mangfoldet. Likevel sitter jeg nå her og skriver et innlegg, på en liten blogg med relativt få lesere, om mine tanker rundt dette unge mennesker spesielt, og holdninger til egen kropp og  eget utseende.

 

( En av disse småbloggera. Litt tjukk, litt gammel, litt lat, helt usminket, men mer enn bra nok. Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad )

Historien vår, ja for den eies ikke av meg, men av oss som familie, begynner noen år tilbake i tid. Tre gutter fikk vi, på nesten tilsvarende mange år, måsagubben og jeg. Tre fantastisk fine gutter. Alle støpt i samme form, med søskenlikheter som søsken flest, men også så ulike på mange måter, både av utseende og sinn. En mørk og blåøyd, to lyse og grønnøyde. To med krøller, en med stri manke. En rolig og undrende, en aktiv og spørrende, en som var begge deler. En kunstnerisk, en sportslig, en teknisk. Så ulike, men så like. Brødre, uvenner og bestevenner.

Vi så det tidlig, det som senere skulle vise seg å bli et problem for poden. Du trenger ikke vite hverken hvem, eller hva, for det er ikke viktig for historien. For oss var han helt perfekt. Det som skulle vise seg å bli hans store utfordring så vi bare på som noe positivt. Ikke ulik alle andre, likevel akkurat nok til at var spesiell. Spesielt perfekt. En mamma og en pappa må ha lov til å si slikt om sine små. Han var blid, aktiv, morsom og glad. Så seg i speilet, sammenliknet seg med brødrene. «Du ser sånn ut, og jeg ser sånn ut.» Godtatt, slik barn alltid godtar, om noen ikke forteller de noe annet.

Den fine, glade gutten begynte på skolen. Fikk venner, masse fine venner. Elsket livet, lekte seg gjennom dagene, helt til han plutselig, en ettermiddag, nesten helt ut av det blå kom gråtende hjem. De store gutta på skolebussen hadde vært slemme, sagt ting, pekt og ledd. Vi trøstet. Det skjedde igjen. Og ganske snart var det som aldri hadde vært et tema, den lille tingen som gjorde akkurat han til han, ikke ulik de andre, men ikke helt lik heller, blitt til noe vondt.

 

( Brødre, støpt i samme form. Like og ulike. Ikke perfekte. Mer enn bra nok. )

De store guttene sa ikke noe mer, voksne ansvarlige og flotte mennesker ordnet raskt opp i det, men de hadde allerede plantet en usikkerhet, en spire av noe vondt, som vokste seg større jo eldre han ble. Noen dager var det aldri et tema, noen måneder glemte vi det litt bort, så ble det vanskelig igjen.

En dag var det ikke lenger synlig. Jeg kan ikke si akkurat når, for jeg har jo aldri egentlig sett det, altså virkelig SETT det. Han var jo, for meg, bare den fine gutten min. Men en dag kunne man altså ikke lenger se det med det blåtte øyet. Barn vokser, forandrer seg, blir unge voksne, kroppen er i endring.

Men poden selv, han så det, hver eneste dag. Det de hadde sagt, disse store guttene. Det de hadde ledd av den gangen for alle disse årene siden, det så han fremdeles. Tenkte på det hele tiden. Spiste han opp innvendig. Ville fikse det! En dag kom han bare og sa, «Mamma, nå vil jeg gjøre noe med det!».

Diskusjonen var lang. Den varte og varte. Jeg ville ta han på alvor, men klarte ikke være enig i at han trengte å fikse på noe som helst. Likevel bestilte jeg time hos legen.

Ventetiden var lang. Et brev fra sykehuset fortalte oss at vi kunne forvente time til utredning om 12-14 måneder. Jeg jublet stille, tenkte at innen den tid ville jeg ha fått gutten på andre tanker. Men poden selv var fortvilet. Han, som endelig, etter alle disse årene hadde opparbeidet mot nok til å be om hjelp, orket ikke tanken på enda et år i uvitenhet, enda et år med stadig synkende selvtillit, og jeg kjente meg egoistisk. Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne sitte her å juble når gutten min var fortvilet? Så gjorde jeg det mammaer gjør, når barna ikke har det bra. Jeg kjempet. Ringte, skrev brev, og plutselig en dag satt vi på venteværelset på sykehuset på Elverum. Lang vei å kjøre, slitne, men verdt det. Satte mine egne meninger og følelser til side, prøvde etter beste evne å være der kun for han. Jeg preppet poden. «Husk å være ærlig. Si det som det er!» Poden bare lo, for det var da vel ikke noe annet alternativ. Han var glad, hadde liksom en ny glød over seg, snart skulle «problemet» fikses.

 

( Brødre. Finnes det noe finere? Ubetinget kjærlighet. )

Vi håndhilste på legen. Jeg ble henvist til en stol på siden av rommet, han rett foran henne. En voksen, direkte dame. Hun satt rett ovenfor han, ansikt til ansikt. Øyekontakt, jeg tror ikke den ble brutt en eneste gang mens vi satt der. Jeg var som luft. Uten at det ble sagt med ord kjente jeg at her skulle poden snakke, ikke mamma.

Hun spurte, han fortalte.

Og så, da poden var ferdig snakket, lente legen seg bakover og snakket med rolig, men bestemt stemme.

«Du er akkurat sånn du skal være! Det er ingen ting feil med deg. Du er ikke perfekt. Det er det ingen som er. Hva er perfekt? Forandringen du ønsker deg vil ikke gjøre deg lykkelig. Ikke i lengden. En slik kirurgisk forandring vil aldri se 100 % ekte ut. Stemmene inne i hodet ditt som sier du ikke er bra nok, de tar feil. Du er bra nok! Du er akkurat sånn du skal være»

Hun sa mer, mye mer. I samme rolige stemmeleie, brøt aldri øyekontakten. Fortalte om komplikasjoner, prosedyren i sin helhet. Tok han på alvor, hele tiden. Han lyttet, virkelig lyttet.

«Dra hjem, og tenk på det en gang til!» sa hun til slutt. «Om noen dager, om du fremdeles ønsker det, ringer du meg. Da er det greit!»

«Hva tenker du?» spurte jeg da vi vandret gjennom sykehuskorridorene og ut i våren. Han var så stille, virket ikke så oppglødd lenger. Bare trakk litt på skuldrene og sa, «Jeg tror jeg dropper det!»

«Jaha.» svarte jeg. Usikker på om jeg skulle spørre så mye mer akkurat da. «Er det komplikasjonene hun snakket om som bekymrer deg? For de skjer veldig sjelden altså, det er bare sånn legene må opplyse om!»

«Neida, men hun sa jo at jeg er helt fin. Helt normal. Akkurat sånn jeg skal være!»

«Ja, men det har jo pappa og jeg sagt til deg bestandig!», sa jeg.

«Ja, men hun legen, hun er proff! Hun vet hva hun snakker om. Og hun kjenner meg ikke, er ikke glad i meg, så da vet jeg jo at det er sant! Jeg har bare liksom alltid tenkt at jeg er annerledes, fordi de gutta sa det den gangen! Akkurat som om det sitter inne i hodet mitt, at jeg ikke er bra nok. Men jeg er jo det. Hun sa jo det!»

Kjøreturen hjem fra sykehuset var lang, men fin. Aldri har vi snakket så mye på en gang, poden, pappaen og jeg. Snakket åpent om hva vi ikke liker ved oss selv, lo litt av hverandre. For ofte er det jo slik at det vi liker minst ved oss selv er akkurat det som gjør oss spennende, og unike, i andres øyne. Vi stoppet på en bensinstasjon, og spiste is i sola. Strakk litt på bena. Kjørte videre. Snakket om hvor mye ord kan såre, hvor mye en liten kommentar kan henge ved deg i så mange år, og spise deg opp innefra. Hvor mye vi lærer mens vi vokser og eldes, hvordan store ting blir små bagateller, med tiden til hjelp.

Vi ringte aldri legen tilbake, men hver eneste dag sender jeg varme tanker til en voksen, direkte og faglig dyktig dame som tok en ung manns tanker på alvor. Hun som aldri pakket inn sannheten, og som ikke var redd for å være ærlig. En som ikke skodde seg på en annens usikkerhet, men som heller med klare ord ba han jobbe med seg selv, si til seg selv at han var bra nok.

For gutten min er det! Bra nok. Mer enn bra nok, og endelig begynner han å tro på det selv. Jeg er ikke i tvil om at de dystre tankene fra tid til annen vil komme, men det er greit. Hvem er det av oss, som ikke innimellom snakker oss selv ned? Sånn er det å være menneske, og all verdenes kirurgi fikser ikke det.

 

Så til den unge kvinnen som  nylig søkte råd hos en ung blogger. Vent. Vær så snill. Oppsøk riktige mennesker, snakk med de som er glad i deg, men også fagpersoner som tør å være brutalt ærlige. De som ikke tjener seg rike på din usikkerhet. For jeg er helt sikker på at du er mer enn bra nok, og med tiden, om en stund, vil du med en moden selvsikkerhet kunne si det til deg selv også.

 

( Innlegget er skrevet sammen med, gjennomlest, og godkjent av hele familien. )

Ukas små øyeblikk.

Søndag svooossj søndag, og sånn "går no dagan". Jeg vet ikke om det er sola og varmen, eller at jeg har kommet litt i gang med treninga, som gjør at jeg føler jeg har fått litt ny og etterlengtet energi, men godt er det i hvert fall. Kanskje det er den Trollmatchaen. Det lille "hippie-prosjektet" mitt som jeg startet på, glemte bort, og startet på igjen. Grønn te på omtrent alt jeg spiser. Jeg har trua i hvert fall. Kanskje er det en kombinasjon av alt. Ikke viktig egentlig, så lenge man kjenner at kroppen og hodet jobber på lag. Det er nemlig ikke alltid sånn. Jeg som alltid, ALLTID har vært et utprega B-menneske har begynt å sprette tidlig opp i helgene. (I den grad denna stive kroppen kan sprette). Egentlig ganske fint, jeg merker jo at jeg får mer ut av helgene. (sa hun, som ironisk nok "spratt" opp, og dumpa kroppen foran PC`n for å blogge...kanskje ikke akkurat tidenes mest krevende aktivitet. )

 

Det har vært en fin uke. Mange tanker, ikke en eneste negativ, i hvert fall ikke som jeg husker. Det har ikke skjedd stort heller, det er bare det at dagene liksom har vært lange, lyse, varme og fine. Jeg har alltid sagt at jeg er et høstmenneske. Elsker den kjølige lufta, de fine fargene, og å kunne tenne levende lys om kvelden, men jammen er denne tiden fin også.

Med en sånn herlig fridag midt i uka har dagene nesten gått litt i surr, og fordi sola på trammen fremdeles varmer når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagene har jeg tilbragt det meste av fritiden ute. Jeg har tatt så mange bilder denne uka, bare fordi at hver eneste lille glede har kjentes viktig å dokumentere. Ukas øyeblikk kommer derfor denne søndagen i bildeform, fremfor en hel masse tekst.

 

Gleden over å kunne plukke hvitveis i grøftekanten, på veien hjem fra jobb. Stå med stjerten i været mens bilene kjører forbi, men gi litt faen i hvor dumt det måtte se ut, for det er vår, og skråningen langs veien er som et herlig duftende, hvitt og vakkert teppe. Fylle opp en liten mugge med en av vårens skatter, sette den i kjøkkenvinduet, og bare nyte synet av sol ( og møkkete vinduer) og lukten av blomster mens man tusler rundt på kjøkkenet, og snoker i skapene etter noe gjenglemt lørdagsgodis. Det er hverdagslykke det.

 

Den dagen jeg tok en fem-minutter som plutselig ble en time i sola etter jobb, og våknet opp som en fordømt stripete polkagris, bare fordi dobbelthakene henger nedover bringa når jeg sover, og lager et sånn tragikomisk skille. Burde jo skamme meg, og løpe bort på butikken og hamstre Nutrilett, men så er det så herlig å ha kommet dit i livet at jeg egentlig gir litt faen, ser humoren i det, og heller snur det til noe positivt. Et par striper på halsen matcher jo bare strekkmerkene på lårene. Ikke alle som har matchende kroppsdeler si!

 

 

Øyeblikket da morgenen er så varm at man kan ta kaffekoppen med seg ut på trammen akkurat i det sola kommer frem bak trærne på måsan. Et stort pluss at minste poden nå er så godt trent med å ha en sånn blogg-mamma, at han også ser potensielle blogginnlegg i de små tingene. "Mamma!!! Kaffekoppen din matcher pysjen din! skal jeg ta bilde???"  Senere den dagen dro han den litt lenger, da vi begge løp i skogen, jeg snubla i ei rot på stien og blødde neseblod så jeg nesten tiltrakk meg vampyrer fra fjern og nær! "Shit mamma, du blør skikkelig. Ser helt ødelagt ut! Fett! Skal jeg ta bilde???" Tror ikke det nei...går det an å bli litt for blogg-prega lissom? Hvor ble det av sympatien?

 

Noen øyeblikk helt alene midt inne i skogen ved tjernet. Bare meg, noen skikkelig ekle frosker, og matpakka mi. Tror kanskje det var favorittøyeblikket mitt denne uka. Det er skikkelig fint å være helt alene noen ganger.

 

Når stien er full av kjærlighet. Hjerter i alle fasonger, og du finner det ene fine øyeblikket etter det andre bare fordi stenene gir deg en "gyldig" grunn til å stoppe opp flere ganger underveis. Trekke pusten, hvile litt, ta bilder, og samle hjerter. Naturen er fin den!

 

Den dagen vi sminket øyebryn på måsagubben, bare for å se om den mellomste poden, som er kjent for å være litt sånn "hæh, skjer a?", ville oppdage det da han kom hjem. Sånne små ting, dumme ting, som gir sånne morsomme øyeblikk. Teit, men vi lo hele bunten. Så vi lå i vinkel, hev etter pusten, og fikk mageknip. Sånne øyeblikk er gull verdt, uansett hvor dumme de er.

 

 

 

Frokost på terrassen, på en fridag, midt i uka. Kjenne sola varme i nakken, kaste brødsmuler til småfuglene, tusle litt barbeint i gresset som fremdeles er fuktig av natteduggen. Sånne øyeblikk. Åh, skulle ønske de varte lenge.

 

Den minste poden. Den eneste av gutta uten mopedlappen. Han som aldri krever noe. Han jeg så gjerne skulle kjøpt en ny, fet sykkel til, men så ble det ikke noe denne måneden heller. Telefonregning, strømregning...samma gamle visa. Men denne poden...for en fyr. Råner opp oldemor sin gamle sykkel, mekker og skrur, fikser og ordner, og er rett og slett strålende fornøyd. Mammahjertet bare hopper av kjærlighet og glede når han sender sånne snapper, sier fra at han tråkker en tur til bygda for å pante. Spare penger. Fin fyr, slett ikke kravstor. Jeg er heldig! Å innse det, det gir de fineste øyeblikk.

 

Å stoppe opp litt, midt i skogen, bare for å høre bekken som sildrer. Det er fint det. Blir liksom kasta rett tilbake til barndommen. Den hemmelige bekken i Texasdalen på Sørumsand, der hvor markblomstene luktet sommer selv om det var vår. Fin lyd, fine minner, fint øyeblikk.

 

Blåveisene bak huset, som har stått i flere uker, og enda ikke har visnet. Fine! Fint å bare tusle rundt huset, og se på dem.

 

Lillegrå, som har lært seg både å sitte pent, og å gi labb. Smart pusekatt, alt som skal til for å lære er en godbit eller to. Ikke så ulik matmor den katta der altså!

 

Å kunne bake. Bare fordi man vil, ikke fordi man må. Leke seg med smak og farger, kjenne lukta av nystekt bakverk i hele huset. Det er hverdagslykke.

 

Å vite at det er skikkelig støvete under sofaen, for katta kom nettopp ut derfra, og har hele ansiktet fullt av lo og skit, men likevel ikke kjenne panikken og trangen til å vaske og støvsuge. Bare tenke at støvet ikke går noe sted, og tillate seg selv å være vidunderlig lat noen øyeblikk til. Det er topp.

 

Minstepoden som finner plank bak huset, og snekrer sammen ei blomsterkasse til mammaen sin.  Hvem trenger vel å kjøpe, når man kan få så fine hjemmelagede gaver? Riktig så fin ble den også. Radio i skuret, en pode som snekrer, en pappa som mekker sykkel. Side om side, sier ikke noe, bare henger sammen. Sånt gjør meg så glad.

 

Og til slutt. Å komme hjem fra et møte på kvelden, og finne alle tre gutta på et kjøkken som egentlig burde vært rydda. De hadde kokt pølser, og nå hang de der på det trange kjøkkenet. Snakka om skolen, jenter, cross...alt gutter snakker om. Tre fine brødre som alle hadde drevet hvert med sitt hele dagen, og som bare flokket seg sammen for en matbit, og en snakkis. Så heldige de er som har hverandre, og så heldig jeg er som har dem. Fint øyeblikk.

Jeg skal nyte den siste dagen av en fin uke. Strekke litt på bena, bake litt, og skrive litt. I flere dager har jeg skrevet på et innlegg jeg ikke helt vet om jeg skal publisere. Skriver litt, sletter litt, skriver litt mer. En liten prosess, en familiegreie. Så får tiden vise om det blir et innlegg som vil publiseres, eller om det havner i arkivet.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, og jeg håper at uken din har vært full av fine små øyeblikk.

 

17.Mai knuter.

Enda en nydelig dag. Akkurat passe med sol, akkurat passe varmt, akkurat passe lat. Vi har brukt dagen ute, stort sett. Gutta har klippet gresset, snekret blomsterkasse og mekket moped. Jeg og gubben har handlet inn litt blomster og jord, og gjort terrassen og gården sånn delvis klar for 17. Mai. I hvert fall så klar som plassen rundt måsahuset får blitt. Godt nok. Og med 17.Mai rett rundt hjørnet, og mens gutta klippet og luket og snekret og plantet, fikk jeg lyst til å bake boller. Belønne de litt for "strevet", kose oss litt ute. En velfortjent pause etter en liten familiedugnad. Bollene ble også inspirert av den kommende feiringen, og jeg slengte sammen noen skikkelige 17.Mai knuter. 

Jeg tror aldri jeg har hatt maken til pågang på Snapchat noen gang. Folk som vil ha oppskriften, fremgangsmåte og noen som vil smake. Skikkelig artig, kjempegøy faktisk. En kusine, fine Susanne som nylig tok med mann og barn og flyttet til Texas ønsket seg oppskriften på bloggen, og det skal du selvfølgelig få Susanne. Funker jo like fint til 4.Juli "over there", samme fargetema i hvert fall.

 

Oppskriften og fremgangsmåte kommer som alltid i disse små bakeinnleggene, i form av et kraftig bilderaid.

Oppskriften er som følger:

6 dl melk

  • 150 gr smør
  • 2 ss honning
  • 1 pk fersk gjær
  • 2 dl sukker
  • 2 ts kardemomme
  • 1 kg hvetemel (pluss litt til utbaking)
  • heves under plast til dobbel størrelse, ca en time.
  • etterheves i ca 40-60 min under et håndkle.

Stekes midt i ovnen på ca 220 grader, i 10-15 min. Avkjøles på rist.  

 

Fordel blandingen av smeltet smør, melk og gjær i tre like mengder, i ulike boller. Ha rød matfarge i en bolle, blå i en annen, og tilsett det tørre. Elt tre ulike, like store deiger, og sett de til heving.

 

Kjevle ut like store, rektangulære leiver av alle deigene.

 

Strø perlesukker på to av de, ikke den som skal ligge på toppen.

 

Legg de over hverandre, og kjevle lett ut et par ganger, slik at de ulike lagene fester seg lett til hverandre.

 

Skjær strimler.

 

Tvinn hver strimmel godt.

 

Form knuter av strimlene, plaser på stekebrett med bakepapir, og etterhev i 40-60 min under plast eller håndduk.

 

Stekes som angitt, og avkjøles på rist.

 

Knutene er gode i seg selv, og kan fint fryses. Her i huset er gutteflokken som nå er store tenåringer, fremdeles 4 år i hodet når det kommer til snadder, og får liksom ikke nok av melis og strø. Derfor....

 

Vi kjører på med en grei mengde melisglasur...

 

...og topper med tuttifruttistrø i riktige farger. Man har liksom ikke kosa seg skikkelig før sukkerkikket river i kroppen, og det knaser deilig mellom tenna av sukker og strø.

 

Ønsker alle som titter innom en riktig fin lørdagskveld, og en fortsatt god helg. Skal du bake noe til 17.Mai?

 

 

Hektisk er ikke luksus.

"Ha en fin fridag!", sa folk. "Sees på fredag!". Også dro vi, hvert til vårt, lykkelig vitende om at vi skulle ha en sånn herlig velkommen fritorsdag. Skravla hadde gått jevnt og trutt over hele skolen, hele dagen. Hvor godt det skulle bli med en fridag, nå midt oppe i eksamenstiden, alle vurderingene, karakterene. Det slo meg på vei hjemover fra jobb, hvor travle alle er til enhver tid. Hvor hektiske liv vi lever.

I hvert fall er det slik vi liker å fremstille oss selv, mange av oss. At vi er så travle. At hverdagen er så travel. "Alt er liksom så hektisk på dene sia av året!". Og akkurat det samme sier vi hele året. Jula er hektisk, Januar er så travel, våren er full av gjøremål, skal rekke så mye på sommer`n, høsten er omtrent den travleste tida av dem alle, også "svosjjj!", så er det den travle julestria igjen.

Jeg er sånn jeg og. Eller egentlig ikke. Men jeg sier at jeg er det. Travel. Skjer så mye, rekker ikke alt. Ting er så hektisk. For det er nesten som om det er forventa at vi skal være så travle hele tiden. Som om det å være travel, ha mange gjøremål, og det å leve et hektisk liv er forbundet med en slags status. Som om man har oppnådd noe viktig når man er litt stressa, og skuldrene har hengt seg opp under øra!  Også blir vi slitne. Dønn slitne. Orker ikke det vi skal, men gjør det likevel. Og du har ikke gjort det skikkelig, om du ikke har dokumentert det på sosiale medier! (sa hu med blogg ironisk!)

 

( Rett ut av senga. Trøtt, men ikke travel. )

Vi skal ha hektiske dager på jobb. Vi skal travelt løpe fra den ene aktiviteten etter den andre med unga, klemme inn en hektisk treningsøkt selv. Være tilstede på alle kveldsmøter, gladelig ta på seg det ene vervet etter det andre. Haste i oss middag, skynde oss overalt, og rekke festligheter i helgene. Travel er populær, hektisk er status.

Og på vei hjem fra jobben i går tenkte jeg litt på hva alle andre skulle bruke fridagen på, og mye på hvordan  min dag burde se ut. Burde rydda boden. Skulle ha plante litt i krukkene på terrassen og på kirkegården. Burde bretta klær, og retta den prøven. Skulle ha lest litt Engelsk med mellomste poden, og sydd sammen den olabuksa til minsten. Burde hjulpet størsten med den loggen, gravd ut den grusen foran porten. Alt det jeg ikke rekker ellers, når jeg sier at jeg er så travel, bare fordi det er akkurat det verden forventer.

 

( På toppen av bygda. Akkurat herfra ser ikke våren særlig hektisk ut. )

Men sannheten er ganske enkelt at jeg slett ikke er travel i det hele tatt. At det skjer mye, med hus, mann og tre unger? Ja! Seff! Men jeg velger jo helt selv hva jeg vil bruke tiden på, og er man egentlig så travel, og er livet virkelig så hektisk hele tiden? Nei. Ikke hvis du ikke vil!

Noen dager ja, men livet generelt? Ikke så veldig. Mest fordi jeg har kommet til et punkt hvor jeg gjør det jeg syntes gir meg glede, og glede gir energi. Jeg jobber med det jeg elsker, og føler at jeg mestrer. Jeg tar på meg de vervene jeg selv ønsker, ikke fordi andre forventer det av meg. Jeg oppdrar mine unger slik jeg ønsker de skal bli oppdratt, og huset mitt er reint og ryddig de dagene jeg har overskudd til slike høyst nødvendige skippertak.

Og alle planene for i dag, alle de "burde" og skulle ha gjort" greiene, de som hadde tatt seg bra ut i en status på facebook, de droppa jeg. Trengte ikke den "statusen"!

 

( Svett, sliten, og like rød som skjorta, men ikke travel. )

For i dag var det sol, og fri. I dag ble det frokost på trammen, og morgenkaffe i solveggen ute i bare nattskjorta. Det ble en lang tur oppe i åsen, og gjennom skogen. Det ble svett og tomatrødt ansikt, og sure sokker. Det ble nistepakke ved tjernet, og kroppen horisontalt flata ut i en solstol på gresset. Det ble hjemmebakte rundstykker til en Toro-lassagene, og dessert på terrassen mens lukta av nyvasket sengetøy fulgte vinden over hagen fra tørkestativet.

 

( Spiser matpakka her. Ikke spesielt hektisk. )

Og resten av kvelden? Aner ikke. Ingen planer, men den blir i hvert fall ikke hektisk og travel. Den blir skikkelig lat! For det kan godt være at det å ha det travelt, og det å leve hektisk for mange er ensbetydende med status, men det å kunne være skikkelig lat, det er rein luksus!

 

( Heller lat og lykkelig, en travel og stressa. )

Ønsker deg en nydelig himmelsprett. Håper du slapper av litt.