hits

16. Desember - Smeltende snømenn.

For en som nå er gift med sin aller første kjæreste, og ikke akkurat kan skryte på seg bred erfaring hva mannfolk angår, er snømenn helt perfekt!

For det første kan du bygge de akkurat slik du vil. De kan være høye og slanke, butte og stutt-tjukke. De kan ha smale hofter og bred brystkasse, og utstyrt med et bar solide snøballer. Du bestemmer størrelsen på gulrota, og hvor du vil stikke kvist og pinner, og du kan kle han akkurat slik du måtte ønske. Er du typen som tenner på en staselig kar med flosshatt og slips er det flott, liker du best en sånn grom friluftsliv type med topplue og skjerf, så er det også fint. Du velger.

For det andre vil han forgude deg så til de grader at han blir så heit at han smelter ved et kyss, og når våren kommer forsvinner han gladelig og lar deg gå over til en omstreifende sommerflirt, før du neste vinter nok en gang kan bygge enda en drømmemann.

 

( Når muffinsen lissom bare strekker armene mot deg, og nærmest bønnfaller deg om å ta en bit! Da skuffer du ikke muffinsen lissom! )

 

Nå høres det kanskje ut som om jeg har gitt denne teorien i overkant mye tanker, men jeg har ikke det altså. Jeg er svært tilfreds med min helt ekte førsteutgave, altså måsagubben. Han er passe røslig, passe bleik, og har en relativt grei gulrot. Når det er sagt synes jeg likevel det er noe helt spesielt med snømenn. Noe litt magisk, og jeg er sikker på at når resten av verden sover har snømenn over hele verden sin egen vinterfest i hagene rundt omkring.

 

( Snømannen Kale, med marsmallow-skalle! )

 

Snøen har lavet ned i hele dag, og lagt et nydelig hvitt teppe over hele Liermåsan.

Det står foreløpig ingen staselig snømann i måsahagen, men det står omtrent et dusin av dem i kjøleskapet.

Siden det er lørdag var det jo på plass med litt ekstra kos, og tradisjonen tro har vi alltid en dag i førjulstiden som vi setter av til snømannkaker, snømannkakao og julefilmer. Slik har det vært siden gutta var små, og den som trodde at tenåringer er for store til den slags, må tro om igjen.

 

Vi har bakt muffins av en slik skuddsikker oppskrift, som alltid gir høye og luftige muffins.

 

( Idiotsikker muffinsrøre, alltid luftige, deilige muffins. )

 

Oppskriften er som følger:

 

125 gr mykt smør

125 gr sukker

(røres hvitt)

125 gr hvetemel

1 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

2 egg

2 ss kaldt vann

(røres inn i smør og sukkerblandingen)

Stekes midt i ovnen i 10-15 minutter på 200 grader.

Topping:

Melisglasur, marsmallows, saltstenger og sort matfarge.

 

 

Hver muffins pyntes med melisglasur laget av eggehviter, melis og sitronsaft, før de pyntes med hvert sitt snømannhode.

Marsmallows er herlig søte, og smelter på tunga. Salstenger tilfører noe sprøtt og godt.

 

( Et dusin snømenn, klare for å smelte på tunga. )

 

Og man kan jo ikke spise muffins, og se julefilm uten en stor kopp fyldig og rykende varm kakao. Den skal lages av herlig mørk sjokolade, melk, appelsinsaft og kanel, og toppes med en stor dose pisket krem. Hvilke snømann drømmer vel ikke om å ende sine dager i en kopp himmelsk varm sjokolade?

 

( Hvor er David Hasselhoff med den trange røde badeshortsen og ei livbøye når du er i ferd med å drukne lissom??? )

 

Og mens snømennene smelter på tunga, og unga får tidenes sukker-kick, ruller Snekker Andersen over TV skjermen. Og mens julenissen peker mot trerota der nisseungene venter, og sier "Innover der, og bortover sånn!", rører jeg drømmende rundt i en kopp kakao, mens jeg planlegger mitt neste mesterverk av en snømann.

 

( "Innover der, og bortover sånn!"- åh, barndomsminner altså. )

 

Jeg tror jeg skal lage en litt sånn heftig Geroge Clooney utgave.

 

( Ikke den verste måten å dø på, lissom! )

 

( Hey mister snowman, come to mama! )

God jul a ;)

 

 

15. Desember - Husker dere?

Husker dere at nissen la brev i kalenderen, og skrev at det var på tide å hugge juletre i skogen?

Husker dere hvordan vi jublet? For endelig, ENDELIG skulle vi ut å finne det perfekte juletreet, og ta selve symbolet på jul inn i stua. Så store planer vi hadde. Vi viste akkurat hvor høyt det skulle være. Stort, nesten helt oppe i taket skulle det ruve, også skulle vi sjekke i albumet hvem sin tur det var til å sette stjerna i toppen.

 

 

Husker dere hvor mye vi måtte kle på oss, og hvor kaldt det var? At ullbuksa som alltid klødde plutselig ikke klødde mer bare fordi det var snart var jul, og alt var spennende. Av de små fingrene deres var varme og gode i hjemmestrikkede votter fra oldemor, og at det ikke gjorde noe om tærne ble litt kalde eller at vi fikk snø i nakken.

 

 

Husker dere at vi fulgte sporene til nissen innover i skogen? Og det var helt klart nissen sine spor, for mamma hadde ikke så store føtter, for det målte vi, og pappa kunne det ikke være, for han var altfor mørkredd til å tusle rundt i skogen på natten. Så lot vi sporene til nissen vise vei, og vi kunne så tydelig se hvor han hadde gått, ved siden av reven, for snøen var ny, og sporene dype.

 

 

Husker dere da vi fant ut hvor nissen hadde parkert sleden? Der hvor han helt sikker hadde parkert, for vi fant sporene til reinsdyrene hans. De så ut som små hjerter, reinsdyrsporene. Det var fordi nissen var så snill tenkte vi, så snill at til og med reinsdyrene hans laget hjertespor, bare fordi de var så glade i han.

 

 

Husker dere at skogen bak huset vårt var så uendelig stor? At vi var så innmari langt hjemmefra, at vi bare så vidt kunne skimte det lille røde huset vårt langt der borte mellom trærne. At vi brukte timer, til og med nesten dager virket det som, på å traske i dyp snø over stubber og mose, og at grenene på de store trærne bøyde seg under snøen, og laget hemmelige huler hvor vi kunne ta små pauser, og drikke varm kakao fra termos.

 

 

Husker dere hvordan hver kvist var dekket av frost? At trærne glitret som diamanter i kald Desember-sol, og så ut som verdifulle skatter. Skatter vi ville ta med oss hjem, men som smeltet og forsvant når de kom inn i varmen, slik at det bare var små vannperler igjen av de engang så glitrende diamantene. Det var julemagi, og kanskje litt trolldom.

 

 

Husker dere ekorn lunden? At vi viste det ikke var langt igjen når vi gikk under de store furutrærne, og kunne samle kongler ekornet hadde spist av. Hvordan vi samlet de de fineste konglene i kurven vår, så vi kunne lage juletrepynt og små konglenisser av dem når vi kom hjem. Hvordan vi kunne titte opp og se ikke bare et, men mange ekorn som hoppet mellom trærne, og stirret ned på oss. Små ekorn som visste akkurat hvilket ærend vi var ute i, for de hadde jo helt sikkert sett nissen selv natten før.

 

 

Husker dere gjerdet midt i skogen? Gjerdet som skilte skogen fra de åpne snødekte "fjellene". Fjellene som var så høye at selv pappa kunne gjemme seg bak dem, og som skjulte den hemmelige juletreskogen, den som bare vi, og nissen viste om. Hvordan nissen hadde gjerdet inn den hemmelige juletreskogen for hundrevis av år siden, og at det bare var menneskene som bodde i det lille røde huset i skogkanten som fikk lov å velge seg juletre derfra.

 

 

Husker dere hvordan vi måtte hjelpe hverandre over gjerdet? Hvordan pappa måtte over først, fordi han hadde de lengste bena, og hvordan lillebror kunne krabbe under, fordi han hadde de korteste. At vi måtte bytte på å holde gjerdetrådene for hverandre slik at ingen skulle snuble og lande på nesa i den kalde snøen, eller sette fast føttene og miste skoene, så vi fikk snø ned i sokkene.

 

 

Husker dere at vi snart var fremme, når vi endelig kom til den store stubben der skogmusa hadde hiet sitt. At vi alltid hadde med litt brødsmuler og nøtter i lillerommet i sekken, slik at musa skulle få litt julegodt, og holde på hemmeligheten vår. Ikke fortelle til noen at den hemmelige juletreskogen bare var noen meter unna, rett bak den store stubben.

 

 

Husker dere hvordan frosten skinte på alle de fine juletrærne, og et magisk vinterland nærmest åpenbarte seg, der inne, midt i skogen vår? Hvordan vi lette og lette etter det aller fineste treet, og ikke gav oss før alle var enige. Hvordan vi holdt hender i ring rundt treet for å se om det var stort nok, og hvordan vi måtte måle treet ved siden av pappa, for juletreet skulle være enda litt høyere enn han. At dere satt på rad og rekke i snøen, og tittet spent på når pappa hugget treet, for øksa var skarp, og den måtte dere ikke røre.

 

 

Husker dere at vi sammen bar treet hjem. At vi måtte bytte på, fordi det jo var kjempestort og tungt. At dere byttet på å sitte på nakken til pappa, og at dere lovet å rope når dere igjen kunne skimte det lille røde huset vårt mellom trærne, og at vi rakk hjem akkurat til blåtimen? Når lyset møtte mørket, og la et blått teppe over det lille røde huset. At stjerna lyste i vinduet når vi kom hjem, og at pappa tente opp i peisen så vi kunne spise kveldsmat foran den, og varme kalde tær. At dere fikk på myke pysjer, og at dere kikket inn i boden for en siste titt på juletreet før dere tuslet trette, mette og varme opp trappen. At dere sovnet i varme senger, og viste at i denne helgen, den aller siste helgen før det ble jul skulle vi pynte verdens fineste juletre, og at julen endelig var her. Sånn helt på ordentlig.

 

 

Nå står et nyhugget juletre i boden. Vi har igjen varmet kalde tær foran peisen, og vi har drukket varm kakao. I helgen skal treet pyntes, og i kveld skal vi sjekke albumet, slik at vi vet hvem sin tur det er til å sette stjerna i toppen av treet. Noen tradisjoner er så fulle av gode minner, at man nesten kan høre 17 år med barnelatter og kjenne på årevis med  barnlige forventninger. Slike tradisjoner har kommet for å bli.

Visste du at den tiden du tilbringer med barna dine, hver eneste dag, er med på å skape minner de vil ta med seg inn i voksenlivet. At den julen du gir dine barn er den de bestandig vil huske. Lag dine egne tradisjoner. Senk skuldrene litt, og forventningene til deg selv. Opplev julen gjennom dine barns øyne, ta deg tid til akkurat det. Nyt roen, leken, fantasien og magien. Gjør julen god for barna. Julen skal ikke koste så mye, julen skal ikke være dyr. Julen skal være dyrebar.

 

Ønsker alle som titter innom en nydelig Desemberdag.

Har du pyntet juletre enda?

14. Desember- Krumkakefest

Krumkaker er måsagubbens favoritt. Han sniffer seg frem til bortgjemte kakebokser som en blodhund på viktig oppdrag, og smugspiser til det bare er tørre smuler igjen. Selv ikke forseglede kakebokser får stå i fred om han vet de inneholder krumkaker. Han vrenger av gaffatape og hengelåser, og åpner kakebokser like effektivt som Egon Olsen i sin tid åpnet en "Frans Jeger"!  Andre gjemmer julekaker for unga, jeg gjemmer dem for gubben. I dag har jeg stekt krumkaker. MANGE krumkaker. Noen skal prøvesmakes i dag, noen skal gjemmes unna til julaften, og skal tradisjonen tro være en del av dessertbordet etter julemiddagen.

Det finnes vel få julekaker som er like anvendelige som krumkaker. En røre, et helt hav av spennende muligheter og gode desserter. I dag tenkte jeg å dele bestemors idiotsikre oppskrift på krumkaker, og noen av måsafolkets dessertfavoritter.

Bestemor var i sin tid kokke og servitør på Vertshuset på Sørumsand, og Fru Fjeld er fremdeles kjent for sine kokke og bakekunster. At hun lot meg overta stafettpinnen, oppskriften og krumkakejernet hennes er en stjerne i boka for min del.

 

Oppskriften er som følger:

Bestemors helsprøe krumkaker.

4 egg

200 gram sukker

200 gram hvetemel

200 gram meierismør (smeltes)

1 ts kardemomme

5 ss kaldt vann.

(røren gir ca 40 kaker)

Pisk egg og sukker til eggedosis. Sikt inn hvetemel og kardemomme. Røres inn vekselsvis med smeltet smør. Rør inn kaldt vann. La deigen svelle under plast i ca 30 min. Stek og avkjøl på rist.

 

Krumkakene er gode i seg selv, og trenger verken pynt eller tilbehør. Men så er det nå engang sånn da, at hodet til denne måsafruen er tidvis så proppfullt av ideer, og ideer er til for å prøves ut. Derfor har vi i måsahuset, helt iden guttene var små, eksperimentert med krumkakene og kommet frem til noen juledesserter vi har blitt riktig så glade i.

 

VINTERSKOGEN:

Guttenes favoritt, helt fra de var små, er krumkakeskogen. Vi lager snødekte juletrær av krumkaker, og serverer med vanilje-is. Barnevennlig og morsomt. Hvilke småbarn vil vel ikke mekke sitt eget, og sette til livs en liten porsjon med vinterlandskap?

 

Stek krumkaker med litt ekstra vidde i bunnen. Da blir de flotte og stødige juletrær. Lag glasur av eggehviter, melis og sitronsaft, og "granbar" av kokosmasse med konditorfarge.

 

Sprøyt ut et raust lag glasur rundt deler av kaken.

 

 

Rull kaken med glasur i kokosmassen.

 

Fyll igjen resten av kaken med melisglasur, og tadaaa, du har et fiks ferdig snødekt juletre.

 

 

Sett ønskelig mengde juletrær i en bolle med vaniljeis, og du har en barnevennlig og velsmakende juledessert. Her er det bare fantasien (og sukker-suget) som setter grenser for hva du kan pynte trærne og landskapet med. Marsipanfigurer, seigmenn, en pepperkakestjerne i toppen av grana...

 

Winterwonderland.

Hiv innpå, garantert suksess og kraftig hjernefrys.

 

KAKESKÅLER MED RISKREM:

 

Krumkakeskåler lages enkelt ved å legge kaken rett fra jernet og over et glass eler en kopp. De kan fylles med hva du måtte ønske. Trollkrem, multekrem, is, eller riskrem. Sistnevnte er min favoritt. Tradisjonelt, og veldig godt.

 

Dessertskålen, klar for å fylles til randen av godsaker som får hårene til å reise seg på leggene til Grethe Roede!

 

 

Myk herlig riskrem, jordbærsaus og friske jordbær. "Come to mama!!!"

 

 

Skal de værra ei skål med no digg?

 

FYLTE KRUMKAKERULLER:

 

Hvert år lager jeg noen krumkakeruller. De tas ut av jernet og rulles rundt skaftet på ei tresleiv, slik at de blir rørformet. En ende dyppes i sjokolade og pyntes med kakestrø, deretter fylles de med bringebær og valnøttkrem. Syrlig og søtt, sprøtt og mykt. Nydelig!

 

 

Smeltet sjokolade, fyttikatta! Vurderer å fylle badekaret med det i romjula og bade hele måsagubben....da snakker vi dessert da!!!

 

 

Fylles med krem med friske bringebær og finhakkede valnøtter. Stønn...sikla litt på tastaturet mitt...

 

 

KRUMKAKETACO:

 

Lag "taco-skjell" av krumkakene ved å forme de over et sleivskaft til de blir avkjølte.

 

Fylles enkelt og greit med pisket krem og friske bær.

 

Og simsalabim og hokuspokus, tacofredag med julevri.

Skal du steke krumkaker denne julen? Hvordan ser dine favorittkrumkaker ut, og hva serverer du de med? Har du gode ideer vil jeg gjerne høre, men først skal jeg ut i hagen og grave ned en kakeboks....må gjemme unna litt for blodhunden måsagubben.

 

 

13. Desember - Juletruse og nedfallsfrukt.

 

Det er i år 20 år siden måsagubben stod på trammen til barndomshjemmet mitt, med stjerner i øynene, roser i kinnene og ba meg med på julebord. Den aller første daten. Jeg takket ja. Dels fordi det var noe godt og varmt over denne jordnære og litt sjenerte gutten i de enorme mokasinene med dusk, og dels fordi jeg så smått begynte å innse at sannsynligheten for at en Australsk såpeoperastjerne ved navn Jason Donovan neppe ville ri på en hvit hest inn i Sørumsand sentrum og ta meg med storm. Det var på tide å ta et steg ut i den virkelige verden, og se hva den hadde å by på.

 

( Måsagubben, anno 1997, det året han niholdt på hockey-sveisen og mokasiner med dusk. )

 

Så skulle vi altså på julebord, måsagubben og jeg, i regi av Bertel O. Steen, på Fagerborg Hotell i Lillestrøm. Nå kom han riktig nok ikke ridende opp gårdsplassen på en hvit hest den kvelden, men ting var liksom på stell likevel. Bestekompisen Knut Arild stilte som privatsjåfør i en brun-rød litt rusten Oplel, gubben selv hadde pusset mokasinene, pynta seg med nisseslips og luktet intenst av en ikke så altfor dyr Axe bodyspray. I baksetet på Opelen lå en rød rose og ventet på meg.

Romantisk, tenker du kanskje. Joda, jeg var imponert jeg, helt til det viste seg at «rosen» var en av disse sammenrullede røde blondetrusene, tredd på en grønn trepinne, av den typen man får kjøpt i moro-avdelingen på Kondomeriet.

 

( Når du aldri har hatt dame før, og tror at veien til en kvinnes hjerte går gjennom Kondomeriet på Strømmen Storsenter. )

 

Måsagubben, som nok muligens hadde «vorset» seg til mot, krøp litt nærmere der vi satt i baksetet på vi inn til Lillestrøm, og hvisket: « Det eneste jeg ønsker meg til jul, er å seg deg i den trusa!»

Hadde dette skjedd i dag ville selvsagt både gubben og rose-trusa gått på hue og ræva ut det bilvinduet fortere enn du kan si mokasiner, men uerfaren og smådesperat etter en smak på livet som jeg var, ble jeg faktisk relativt smigret, og svarte noe litt keitete som: « Vi får se om julenissen synes du har vært snill gutt, da vet du!»

Daten var kanskje ikke akkurat en tier på Richters skala. Den foregikk slik som julebord flest, med ribbefett på slipset, og rekedansen på dansegulvet. Vi ble hentet av samme sjåfør som kjørte oss innover, og endte med et lett kyss på kinnet da han fulgte meg til døra hjemme.

Han fikk ikke se meg i noen bitteliten rosetruse den julen, fordi vi ikke ble offisielt sammen før i Januar året etter, og prippen som jeg var anså jeg meg selv som forbuden frukt frem til da.

Den neste julen derimot, da ble det andre boller. Da dukket nemlig denne egentlige glemte, og bittelille røde g-strengen, ikke stort større enn en tanntråd, opp under et ryddesjau. Etter snaut 11 måneder som kjæresten til han med de svære mokasinene anså jeg meg selv som ikke lenger en kjedelig jomfru, og forbuden frukt, men heller en relativt erfaren fristerinne. Og med en selvtillit større enn vettet smøg jeg min den gang, akk så ungdommelige og faste kropp, inn i denne lille trekanten av et tøystykke, fant en matchende rød blonde BH, og overrasket den engang så unge og virile måsagubben midt i juletrepyntinga.

Det samme skjedde året etter, og plutselig hadde denne lille røde blondesaken av ei truse blitt en tradisjon, og ble nå omtalt som «juletrusa!»

 

Det gikk som det måtte gå når en titt og ofte sprader rundt i en rød g-streng, og denne nissemora ble smelt på tjukka hele tre år på rad. Midt oppe i bleieskift og amming, oppdragelse og gulpekluter ble juletrusa år etter år liggende i skuffen, der den forble et svakt, men også herlig juleminne.

 

( Når du er sånn ca 12 måneder på vei for tredje året på rad, og innser at det bare er å legge sexy undertøy på hylla! )

 

Helt til nå nylig, da jeg ommøblerte litt på soverommet for å få på plass en ny kommode. For i det jeg drar ut skuffene av det gamle nattbordet, og lettere svett og irritert prøver å få helt ut en skuff som har gått i lås, lyser jeg med lommelykten og ser at et lite stykke rødt tøy har kilt seg fast helt bakerst.

Men en stor porsjon tålmodighet og ei gammal pølseklype klarer jeg å lirke ut det som viser seg å være et vakkert juleminne. Rosetrusa!

Først vil jeg egentlig rope til måsagubben, «Se hva jeg fant!», men så får jeg det for meg at jeg heller skal overraske han.

Den kvelden bruker jeg ekstra lang tid på badet. Det høvles av flere lag med vinterpels på legger og i armhuler, og jeg smører inn kroppen med en litt fet bodylotion. Er jo innafor å skinne litt sånn i jula?

 

( Vil du bli høvla over, må du først høvle sjæl. Her skal det bli blankt! )

 

Nydusjet, og glinsende blank lirker jeg meg inn i det som engang var en tøyelig fin liten blondesak, men som nå virker særdeles ubehagelig og få på. Det sies jo at stoff som ligger ubrukt over tid både blir stivt og skjørt, og det viser seg at tøyeligheten i stoff og strikk også forsvinner så godt som helt. Nå hører det også med til historien at kroppen på disse 20 årene har gått opp nøyaktig like mange kilo, og at strekkmerker, keisersnitt-arr og en raus mengde vaffelhud kanskje ikke er det optimale utgangspunktet for en noen som helst form for g-streng, langt mindre en som har ligget urørt i 17 år!

At jeg i tillegg ikke i stående tilstand har sett mine egne tær på flere år gjorde det heller ikke lettere å lirke seg inn i en sliten gammel rød trekant av ei truse, men jeg skal ha for innsatsen!

Halvsvett, og med brannsår på innsiden av hvert lår etter et heftig møte med utøyelig strikk vrikket jeg meg ut av badet og inn på soverommet, der jeg villig poserte foran gubben som lå og leste i en verktøyskatalog fra Wurth.

«Tadaaaa!!» synger jeg, og tar et par piruetter foran senga. «Husker du denna eller?» sier jeg, og venter spent på reaksjonen.

«Husker hva da?» spør han, og ser like spørrende ut som jeg gjorde den gangen jeg fikk Jif mop og engangskluter i julegave.

 

«Juletrusa vel, dummen!» prøver jeg meg flirtende, men gubben bare myser, og ser fremdeles ut som et spørsmålstegn.

«Hæ? Truse? Ser ikke no truse jeg!» svarer han.

Jeg er i ferd med å miste tålmodigheten i det jeg nærmest trer hele skrotten oppi ansiktet hans, og peker.

«HER!!! Jeg har jo på den røde juletrusa!!!»

 

( Når g-strengen er så godt skjult mellom valker og vaffelhud at gubben må ha GPS for å finne den!)

 

Jeg koker innvendig da gubben ikke lite diskret løfter magen min noen cm opp, og smiler.

«Der var`n ja! Den ja, den husker jeg. Jeg så`n ikke jeg! Blei jo helt borte under alt detta den!» sier han og klapper meg kjærlig på låret, som om han nettopp har liret av seg tidenes kompliment.

 

( En bitteliten og morken trekant av blonder, godt gjemt under markisa som holder høna tørr i ruskevær. )

 

«Kjøtthue!» svarer jeg, og skrur demonstrativ av lyset, før jeg kaster dyna mi til side, og slenger meg ned på senga.

Da hører vi det begge to.

«SNÆPP»

Lyden av strukket strikk som ryker, etterfulgt av et lite «PFFFT». 20 år gammelt stivt og slitent rødt blondestoff som smuldrer opp mellom lårene.

Jeg reiser meg opp i det gubben skrur på lyset. Igjen på madrassen ligger en revnet strikk uten elastikk, og en bitteliten trekant med rødt blondestoff.

«Hmmm.» sier gubben. «Hvor er resten a?»

 

«Veit ikke!» svarer jeg, og later som ingenting da jeg kjenner at det klør litt i stive blonder akkurat der hvor hemoridene titter frem som nysgjerrige lemurer på de afrikanske slettene.

 

( Når blondetrusa ryker, og du ikke kan finne den siste lille trekanten. Hater når det skjer... )

 

Det er stille på soverommet en stund før gubben snur seg mot meg, stryker meg over magen og sier: «Du skal ha for forsøket da!»

 

Takk svarer jeg, og blir umiddelbart i litt bedre humør. Kanskje vi kan leve litt på minnene, og komme i skikkelig julestemning likevel.

 

« Det er jo litt deilig å bli godt voksen og da!» sier jeg. «Nå er jeg jo ikke akkurat forbuden frukt lenger. Nå er det bare å forsyne seg av hele fruktfatet lissom!»

 

Det blir stille, så stille det alltid er før stormen.

«Nei», svarer han.

 

«Nå er du litt mer sånn?.sånn nedfallsfrukt!»

 

 

Kjære julenissen.

Jeg vet ikke om du leser blogger, men ønskelista mi er som følger:

Juletruse, str XL

På forhånd takk!

 

God jul, du lissom!

12. Desember - Bind deg en krans.

Det har aldri vært voldsomt mye pomp og prakt i måsahuset. Ikke har det passet inn med overdådig stas i dette gamle lille røde huset, og aldri har vi hatt råd til å bruke spesielt mye penger på staselig dekor heller. Vi klager ikke altså, vi har det vi trenger, og kan spare til det vi ønsker oss, men fordi det å kjøpe masse julepynt aldri har vært et alternativ har det heller blitt til at vi har laget vår egen.

Når sant skal sies synes jeg mye av sjarmen med akkurat denne høytiden er forbundet med tradisjoner, og pyntingen trenger ikke være overdådig. Den største julegleden finner vi frem fra gamle esker hvert år. Nissene fra mormor og morfar-huset, gamlenissen mamma sydde da jeg var liten, og julestrømpene jeg sydde til gutta da de var små. Minner og tradisjoner, det er jul for meg. Jo mindre glitter, jo bedre, og jeg går aldri lei naturlig dekor.

Derfor lager jeg kranser hver eneste jul. Mange forskjellige, i de materialene jeg finner i skogen rett bak huset. Gratis, og dekorativt, også lukter det så godt. Frisk mose, gran, bjørkekvister. Det lukter jul det.

 

( En liten bunt tyttebærlyng, mange muligheter. )

I går var den store kransemekkedagen her hjemme. Jeg tok med meg en diger kurv, en hagesaks, langstøvler, og trasket bak i skogen på jakt etter brukbare mosedotter og kvister, og når kvelden km satt jeg foran peisen i stua og lekte meg med blomstertråd, former og fasonger. Kransene har fått ligge til tørk på badegulvet over natten , og i dag er de plassert rundt omkring i måahuset. I hvert rom lukter det frisk skog. Det lukter jul.

 

Tyttebærlyng har nydelig, frisk grønnfarge hele året. Jeg pleier å ha små vaser og krukker fulle av tyttebærkvister plassert rundt omkring i måsahuset hele Desember, og i år har jeg også bundet meg et par tyttebærkranser. Enkelt og dekorativt.

 

( Krans laget av tyttebærlyng. Synes det er så fint med litt grønne blikkfang rundt omkring i stua. Naturlige materialer og levende lys. Det gir skikkelig julestemning. )

 

( Enkel dekor på kroken på kjøkkenskapet. )

 

 

( Bjørkekrans med et lag mose. Kan fint dekoreres med andre elementer, men jeg synes mosen med alt sitt fargespill er fint i seg selv. Også lukter det godt. Skikkelig godt. )

 

( Enkel mosekrans, og en lyslenge. Akkurat passe stemningsfullt i en litt mørk krok i gangen. )

 

 

(Enkel bjørkekrans. Kan lett dekoreres med bånd, blonder, nisser, kongler og liknende, eller stå fremme slik, i all enkelhet. )

 

 

( En liten ring, laget av kun en bjørkekvist. Disse kan knytes på juletreet med fine sløyfebånd eller blonder, eller de kan brukes som serviettringer. )

 

( Enkel serviettring til julebordet. )

 

( Liten rund bjørkekrans. Brukes som en del av et enkelt stillben, robbet for gitter og glam, men koselig likevel. )

 

( En helt enkel bjørkekrans til ytterdøren. Dekortert med epler og et rødrutete stoffhjerte. Her kan jo pynten lett byttes ut med de ulike årstidene. )

 

( I solveggen på måsahuset. En kornkrans, mat til småfuglene. Smådyra skal jo også ha litt ekstra kos i julen. )

 

( En enkel mosekrans rundt en kurv med eføy, og levende lys. Enkle moseballer med lærtråd og kongler. Enkelt, men skaper likevel stemning på bordet. )

 

( Pusekatter gjør seg godt til mose....bare husk at værhår og haletipper fort lukter svidd i nærheten av levende lys! Lærte det på den harde måten, for å si det sånn! )

 

En gammel halmkrans fikk nytt liv under håndballkampen mot Spania i går. Greit å ha noe å drive med så ikke de gamle idrettsnervene tar helt overhånd.

 

Stoffremser  av lin i kalde vinterfarger, en oppklippet striesekk, og en liten bunt furukongler. Alt klippes i remser og bindes røft i knuter rundt hele halmkransen.

 

 

Man tager hva man haver, svir av noen fingertupper på en limpistol, og stæsjer med en neve barkestjerner, fjær og kongler.

 

Kransen fikk pynte opp vitrineskapet, bare fordi den matcher det blå porselenet som står til pryd inne i skapet.

 

( Rødrutet stoffhjerter, koselig dekor på enkle kranser i alle materialer. )

Og bare fordi det er jul har jeg lyst til å gi bort en krans. Har du lyst på et bjørkehjerte på døren din?

 

( Hjerte bundet av bjørkekvister, og pyntet med koselige, vatterte stoffhjerter. )

Om du har det legger du igjen en kommentar på JanneNordvanBlogg på FACEBOOK, under linken til dagens blogginnlegg, eller du kan legge igjen en kommentar her på bloggen. Vinneren trekkes, og annonseres på facebook kl 21.30 i kveld. Det er jo tross alt snart jul, og gir vel mer julestemning enn å glede noen?

Ønsker deg en nydelig Desemberdag.

11. Desember- Nostalgi og røde ruter.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jula er til for å glede andre. Og for å spise bøttevis med sprø svor, men mest for å glede andre. Hvis du kan glede andre med bøttevis av sprø svor så er du helt sjef, men fordi posten neppe blir imponert over en haug konvolutter fulle av ribbefett, velger jeg det nest beste. Her skal det deles ut en julegave.

 

( Røde ruter og nostalgi. Vil du være med å glede en annen? )

 

I går kveld fant jeg frem symaskinen for å lappe sammen et par bukser, og for å fikse glidelåsen på en av guttas vinterjakker. Det gikk som det ofte går når mor finner frem symaskinen. Måsafruen fikk blod på tann, og så seg ikke på langt nær ferdig med sømprosjekter etter bytte av glidelås og lapping av slitte klær. Esken med restestoffer bugnet av gjemte og noen glemte skatter, og da dette rutete julestoffet smilte til meg fra bunnen av esken var jeg solgt. Jeg sydde flere hjerter som fyltes med vatt, og nå henger de rundt omkring i måsahuset og skaper en litt sånn god gammeldags julestemning. Rødrutete stoff minner så veldig om et julepyntet mormorhus, der kjøkkenvinduet oste av julestemning med slike smårutete gardiner, svibler, og adventsstake.

 

( Når man så til de grader koser seg med nostalgiske juleminner, at man blir sittende å sy til langt på natt. )

 

Jeg ble sittende å mimre mens jeg sydde. Kunne nesten høre stemmen til mormor, og kjenne hånden hennes på skulderen. Kunne føle godheten og varmen, og kjenne lukten av nykokt kaffe, krumkaker og leggevann til de nykjøpte, overprisede krøllene.

Da det bunnen av esken også dukket opp noen meter med blonder som faktisk kommer fra mormor sitt gamle syskrin, da ble jeg nesten overtroisk. Jeg husker hvordan jeg og kusinen min som små kunne sitte på gulve hos mormor og morfar i timevis og se igjennom alle skattene i mormor sitt syskrin. Hun sparte på alt, og for to små jenter var det et mekka å kunne boltre seg i blonder, skinnende gulltråd, og haugevis av knapper. Vi fikk sy og brodere, være barnslig kreative med alt vi kunne finne, og uansett resultat, stort som smått, viste mormor alltid en sånn ekte glede over de små hjemmelagede gavene hun fikk. Vår belønning var varme klemmer fra et rynkete kinn, og så masse pannekaker vi orket å spise.

( Verdens fineste mormor. Slik satt hun alltid i kjøkkenvinduet bak rutete gardiner, og vinket når vi kom, og når vi dro. Gode minner og stort savn. )

 

Og fordi jeg i dag plutselig kjente litt på den nostalgiske og gode julegleden ville jeg dele bittelitt av den med dere. Gleden av å gi, ikke av å få.

Den siste resten av det rødrutete mormorstoffet og blondene ble til en liten gavepose. Den er verken rett etter vakker, men det er ikke viktig. Jeg har fylt den med litt småsaker fulle av gammeldags julestemning, og nå skal den pakkes inn.

Jeg skal gi den bort i kveld, det er min juleglede denne litt kalde og grå Desembermandagen. Du kan være med å bestemme hvem som skal få den. Å glede noen andre vil være din juleglede.

Kjenner du en ung jente eller feiende flott dame som fortjener en liten pakke i posten nå rett før jul?

 

( Julegave. Det er jo ikke skikkelig jul før man har smugtittet på gavene! )

 

Da vil jeg at du skal klikke inn på FACEBOOKSIDEN til denne bloggen, og skrive en kommentar under linken som omhandler dette innlegget. Har du ikke facebook kan du legge igjen en kommentar her på bloggen også.

Fortell hvem ( tag de gjerne) og hvorfor du mener fortjener en ekstra liten oppmerksomhet,  pakket inn i rødrutet nostalgi.

En vinner trekkes i kveld kl 21.30, og resultatet vil publiseres HER kort tid etter.

 

Vil du være med å glede en annen?

 

Ønsker alle som titter innom en fin mandag, og en feiende flott ny Desember uke. Måtte den bli full av julegleder.

10. Desember - Petter`n og mamma.

"Husker du i fjor, når ting var litt kjipt?"

Vi tusler rundt i skogen bak på måsan, på stier vi har tuslet rundt på i snart 17 år. Kald vinterluft biter litt i nesetippen, og det knaser i kald skogbunn under føttene, men det er herlig å gå likevel. Godt med litt luft mellom øra. Et lite avbrekk fra småkaker og julemusikk. Det fine teppet av hvit snø som dekket skogbunnen her i begynnelsen av uka er borte, men vi tusler likevel rundt her og kjenner på en stadig gryende julefølelse, og en indre ro. Ganske annerledes enn hvordan det var for et snaut år siden, da skuldrene var høye og bekymringene mange. Det kjennes så lenge siden nå.

"Ja, jeg husker det.", svarer jeg. "Men nå er det ikke så kjipt lengre eller?" spør jeg, og trenger egentlig ikke å vente på svaret. For jeg vet.

"Nei, nå er det bedre!", svarer han, og vi tusler enda litt lenger ut på måsan.

 

I fjor viste han så lite om hvordan dette året ville bli, og det gjorde han urolig. Å være midt i de litt såre tenårene, kjenne på et stort ønske om å prestere, om å bli noe, følge en drøm, uten å ha noen garanti for fremtiden, det var vanskelig. Når drømmene er så store, og kampen om skoleplassene like så. Når man leser, og pugger, og likevel havner midt på treet rent karaktermessig, da er det lett å bli litt motløs.

Vi snakket oss igjennom et helt skoleår. Vi leste, og pugget. Vi jobbet med selvtillit. Vi belønnet innsatsen, ikke karakterene, og det gav resultater. I sommer kom han inn på førstevalget av skole og linje, og en bør lettet fra tunge skuldre. Et skritt videre mot målet.

 

Og nå går vi rundt er i skogen, her hvor vi gikk timevis på den samme tiden i fjor, bare for å lufte og sortere tanker. Nå tusler vi her på stiene våre igjen, med senkede skuldre, og nyter førjulstiden.

Det går så bra på skolen. En ung snekkerspire har tatt sats, og er i gang med drømmeutdannelsen. For det er ikke sånn at han bare valgte noe helt tilfeldig. Nei, dette har vært en drøm de siste tre årene. Han har et talent, og et ønske om å ikke bare gjøre det greit, men å virkelig lykkes.

 

"Jeg vil gjøre dere stolte!" sier han, og ser på meg.

"Du vet vi er stolte av deg uansett!" svarer jeg, og han smiler.

"Ja! Jeg vet det. Men jeg vil være stolt av meg selv også. Jeg vil bli like flink som oldefar!"

 

Han har all grunn til å være stolt. I år like mye av innsats som av resultater. For han gjør det virkelig godt. Han får gode tilbakemeldinger i alle programfag. Fremdeles er det bekymringer. "Vil jeg komme inn på andre året?" " Vil jeg være god nok i fellesfagene?" Det er fremdeles noe "hva hvis?", men stort sett, stort sett er det lav skulderføring og glimt i blikket.

Lange skoledager, mye arbeid, og likevel bare store smil, og gnist i blikket. Han har funnet sin greie, og utstråler en helt ny trygghet og indre ro.

 

 

Og nå tusler vi rundt her i måsaskogen. Han og jeg. Petter`n og mamma. Vi klatrer over stubber og falne trær som virket så mye større for et år siden. Krysser små bekker som virker smalere i år, og utforsker de gjemte, gamle bygningene som for lengst har hatt sin storhetstid, men som likevel er sjarmerende skjeve der de dukker opp mellom trærne, her på stiene våre.

Han gleder seg til juleferien. ikke fordi han ønsker en pause fra skolemas, men bare fordi det skal bli godt å sove lenge noen dager. Lade opp litt ny energi. Det kjennes at skoledagene er lengre, og arbeidsdagene tunge. Likevel gleder han seg til nyåret, for prosjektene er spennende, og det er så mye han vil lære.

Vi setter oss ned på måsan og tar kakaoen opp av sekken. Tenner et bål av tørre kvister, og varmer fingre og tær. Griller litt pølser, tar lunsjen ute i dag. Bare han og jeg.

 

Når bålet slukker plukker vi mose og kvist i poser. Vi skal samle, og vi skal snart hjem og binde kranser. Pynte enda litt mer til jul, glede oss over det som er igjen av ventetiden.

Vinterkulda biter fortsatt litt i nesetippen.

"Usj!", klager jeg. "Jammen er det kaldt!"

 

"Næh!", svarer han! "Synes det er litt godt jeg. Kjenner at man lever liksom!"

Han trasker foran meg de siste meterne på stien, på vei mot huset. Skuldrene er lave, smilet er varmt.

 

"Skal jeg ta sekken?" sier han, og snur seg.

Det er da det går opp for meg. At den "lille" litt usikre gutten jeg gikk her på stien med i fjor, har blitt en fornuftig, og trygg ung mann.

Tenk så stor forskjell et år kan gjøre.

Denne julen blir god. Jeg kjenner det på hele meg.

 

Nå skal vi kose oss med et stykke herlig myk pepperkake med appelsin og ostekrem. Så blir det Scrabble med minsten.

 

Ønsker deg en god andre søndag i advent.

 

 

Innlegget er lest og godkjent av Petter.

 

 

9. Desember - Hammer, spiker og vørterøl

Jeg ble sittende i flere timer å bla i de gamle avisene jeg fortalte om i går. Det er jo nesten som en liten tidsreise tilbake i tid, når man blar seg igjennom gamle tekster, nyheter og bilder. Midt imellom nyhetsoppslag om "vandaler" på skedsmokorset og "skolebarn med røykhoste" i Lørenskog dukket denne søte reklamen opp.

 

"Rignes Vørterøl er både mat og drikke".

Jeg husker at mamma i god tro sent på 70 tallet tvang i meg ei flaske vørterøl hver gang jeg hadde omgangssyken...eller feber...eller soleksem og flass. Hun trodde liksom at vørterøl var medisin for alt, og som om jeg ikke likte smaken fra før ble det bare enda verre at jeg skulle assosiere både lukten og smaken med sykdom. Den dag i dag kan jeg fremdeles ikke få meg til å like smaken. Ikke av vørterøl, eller vanlig øl for den sags skyld. Det smaker fremdeles omgangssyke, feber og..., ja, flass!!!

 

( Ikke no skal være uprøvd, men niks!! Smaker fortsatt ikke godt! )

Nå hjelper det jo ikke heller akkurat at jenta på reklametegningen ser ut som en besatt demonunge, høy på sukker, Rithalin, og sånn ansiktsforvregngende filter fra Snapchat, men likevel stoppet jeg opp ved akkurat denne reklamen.

For jeg klarer faktisk å assosiere mammas "vidundermedisin" med noe positivt også.

Morfars vørterbrød.

 

( Fineste morfar. Skjorte med rullings i brystlomma, bukseseler, bustete øyebryn (takk for videreføring av de genene lissom), og med en helt egen evne til å spre latter og glede)

 

Morfaren min var en sånn rund liten danske på snaue halvannen meter. Han drakk gammel dansk til frokost, spiste sild rett fra boksen, hadde alltid tid til oss barnebarna (og oldebarna), og han laget verdens beste vørterbrød. Julekake vil noen kanskje kalle det, og det passer også bra. For morfar lagde det hver jul. Da eltet han deigen med rynkete hender, var raus med både ølen og rosinene, spilte ludo og kjørte togbane mens det stekte, og så samlet vi oss rundt kjøkkenbordet, og drakk sjokolademelk og gammel dansk, og spiste tykke skiver av rykende ferske vørterbrød med et tjukt lag meierismør som smeltet på skiva. Og det var smaken av jul.

 

( En meget ung hobbyblogger med morfar og mamma, en jul for lenge, lenge siden. Savn, og gode minner, akkurat sånn det skal være. )

 

Så blei jeg rent nostalgisk der jeg satt å leste i 60 år gamle lokalaviser, og sendte den mellomste poden på butikken for å kjøpe litt brygg!

I kokeboka fra mormorhuset fant jeg oppskriften, og mellom minner, latter og savn eltet jeg sammen vørterøl, krydder, mel og rosiner, og satte to store brød til heving.

 

Mens deigen og brødene hevet snekret jeg sammen et dekorfat av gamle palle-planer inne på stua. Jeg har ønsket meg et stort fat med god plass til julestæsj, men fant ikke det jeg var ute etter i butikkene. Da var det bare å brette opp armene, og snekre selv.

 

Paller, lim, skruer og drill. Sinnasnekkern kan gå å ta seg en vørterøl, det er en ny snekker(inne) i by`n ;)

 

 

 

Og helt til slutt, et tynt strøk med beis, slik at fatet matcher spisestuebordet. Vi "leker" ikke snekker lissom!

 

Og sim salabim, fiks ferdig og flunkende nytt (gammelt) dekorfat, klar for julepynt. Langt fra perfekt, og med faretruende stor sjanse for flis i opptil flere fingre, men bra nok, og helt gratis. Og mens nissene fra verdens flinkeste sy-kusine Siv koser seg bland mormors gamle hekleduker og gamle nyheter, sprer endelig lukten av morfars vørterbrød seg utover hele måsahuset, og en nostalgisk herlig julestemning smyger seg inn i hjertet og varmer skikkelig.

 

Morfars vørterbrød:

50 gram gjær

1 flaske/boks vørterøl

2,5 dl melk

2 dl sukker

1,7 kg hvetemel

3 ss sirup

1 ss honning

1 ts malt nellik

1 ts kardemomme

1 st malt stjerneannis

1 ts salt

5 dl rosiner

 

Rør ut gjær i lunken melk og romtemperert vørterøl. Tilsett sirup og honning, og rør inn krydder og mel. Elt deigen lenge, og tisett rosiner. La deigen heve under plast i 60 minutter.

Lag to eller tre runde eller avlange brød, og etterhev i 45 minutter. Pensle brødene med egg.

Stekes på 200 grade på nederste ovnsrille i 45 minutter.

 

Nytes med mykt smør og en stor kopp kaffe (eller gammel dansk, om det er ønskelig)

 

Finnes det en spesiell smak eller lukt som tar deg rett tilbake til barndommen, og som bringer frem slike nostalgiske og gode juleminner?

Ønsker deg en riktig fin Desemberdag.

 

8.Desember - Gammelt nytt.

Da vi for noen år siden ryddet hele mormorhuset etter at hun døde, kom vi over en pose gamle aviser. Det var hovedsakelig lokale aviser, pluss et par utgaver av Aftenposten, og noen få ukeblader. alle datert et sted mellom 1955 og 1958. Hvorfor akkurat disse avisene og bladene ble tatt vare på er det ingen som vet, og litt lett detektivarbeid med gjennomlesing av alt gav meg heller ingen hint.

 

I snart tre år har avisene ligget i posen her hjemme hos meg. Jeg har ikke klart å kaste de, da alt som er gammelt og litt slitt har en egen plass i hjertet mitt. Jeg får meg liksom ikke til å kaste noe av historie, og akkurat disse avisene, med alle sine gamle nyheter og reklamer er jo ren nostalgi, og med en aldri så liten bit med fasinerende lokalhistorie. Jeg kan ikke fortelle deg navnet på halvparten av kommunens lokalpolitikere, men vet godt hvem den nye overlegen var på Lillestrøm sykehus i 1955, jeg vet hva rens av herrefrakker kostet i Ullensaker i 1956, og jeg kan alle filmene vist på Strømmen kino i 1957 på rams. Det er da i det minste noe, om enn kanskje ikke matnyttig informasjon akkurat nå. (Eller nu, som de sa på den tiden. )

 

Tre ukeblader og en avis henger i glass og ramme på veggen. Bladene fordi de er så dekorative, med sine vintage forsider, og avisen rett og slett fordi denhar artikkel om akkurat Liermosen, og stedet her hvor måsahuset står. Resten har som sagt ligget i posen, uten a jeg het har funnet ut hva jeg vil bruke de til. Ikke det at de nødvendigvis MÅTTE brukes til noe, men jeg synes jo egentlig at de er for fine til å ligge bortgjemt i en pose. I tillegg til å inneholde en rekke nyheter og reklamer som sikkert den gang, på midten av 50-tallet var av betydning, men som i dag virker passe latterlige, har de sånn herlig gammels skrift og en patina bare gamle papirer kan få.

 

Fra den tiden vi var litt mer politisk ukorrekte, og kledde oss opp i håndsydd kanin og oppdrettsbever.

 

 

"Flink husmor søkes som vikar"...  Prøv å sett inn en liknende annonse i dagens avis da vel?!

Og midt i en sånn høytlesning en ettermiddag for meg selv (det viser seg forresten at det er nærmest umulig å lese gamle aviser uten å bruke sånn rask og presis "filmavisen-stemme!!!" anno 1945) slo det meg!! Julepynt! Gamle aviser er jo stilig som julepynt! Eller juledekor. Med den gamle patinaen sklir de jo rett inn som små dekorelementer i en sånn litt gammeldags og ganske glitterfri jul!

 

Altså, vi snakker grovis eller??? Vitsemakerne på 50 tallet, hvor tok de det fra lissom? Thomas Gjertsen, gå og legg deg, det er en ny komiker i by`n! #ironi

 

Derfor er hele måsahuset nå stappet av gammelt nytt. De står, og ligger, og henger, og er surret sammen med all den gamle pynten, og skaper en sånn litt lun og nostalgisk julestemning i kriker og kroker.

 

Juletrekjeglene har jeg jo allerede vist frem, og akkurat den av en gammel avis synes jeg var så dekorativ i seg selv, at det ikke var behov for mer pynt på den. Jeg tror det må være caligrafien i toppteksten jeg har forelsket meg helt i. Sirlig og vakkert, nostalgisk herlig.

 

Når man skal fikle med gamle saker vil man jo helst ikke at det skal ødelegges av ting som tape og stifter. Derfor tok jeg frem gamle stempler og forseglingslakk. Nå brukte de vel strengt tatt ikke det lenger på 50-tallet, med det ser utvilsomt bedre ut på e gammel avis enn ei feit remse med gaffatape!

 

Flere aviser ble rullet sammen til kremmerhus. Noen blir liggende i måsahuset som pynt på bord og benker, andre brukes som julegaver. De fylles med hjemmelagede småkaker, konfekt og karameller. Fine julegaver i seg selv, eller ved siden av en flaske gløgg eller vin. 

 

Gamle nyheter, og sjokoladefylte havrekjeks.

 

 

Et par sammenrullede aviser har fått plass på juekortsnora i trappegangen, der det tidligere så enslige julekortet fra naboen i dag morges fikk selskap at et nytt julekort. Og ikke et hvilket som helst julekort heller. Et nydelig julekort med motiv som oser av nostalgisk norsk vinterstemning ,der har en bloggleser tatt seg tid til å skrive verdens koseligste julehilsen, og sende den til måsahuset. Dermed er årets første julekort (som har kommet med postmannen) i måsahuset, og nå henger det på snora, og gjør meg glad hver gang jeg går forbi. (og enda gladere hver gang jeg leser det. Rørt og gad!) Tusen hjertelig takk Anne Berit.

 

 

I en hjemmesnekret blomsterkasse i det store stuevinduet har små juletrær fått besøk av en liten haug sammenrullede gamle nyheter. Jeg synes patinaen på avisene passet så godt til både trekassa og plantene.

 

Avisduk. Sammen med et lite geiteskinn gjør en gammel avis nytten som "duk" under et dekorfat på salongbordet. Sammen med de gamle bøkene, litt blomster, fattigmannssølv og lys skaper det en lun og fin ramme på juledekoren.

 

Ved peisen henger tre aviser i en gammel julestrømpe, sammen med den gamle LP-singelen som tas frem hver jul. Et litt andreledes innslag blant julepynten kanskje, men ganske fint likevel.

 

 

Potteskjuler. Måsagubben kjøpte to julestjerner forleden, og de har blitt stående på kjøkkenbenken i mangel på brukbare blomsterpotter. Derfor fikk to aviser jobben med å skjule et par aldeles gyselige glitrende lilla blomsterpotter som ikke passet inn noe sted. En stump hampetau holder avisen sammen, og når jula er over kan den fint brettes sammen og puttes tilbake i skuffen.

 

Så viser det seg at slike gamle nyheter er fint som gavepapir også, og jeg har pakket inn flere julegaver med avisene. De blir jo nesten som en lite dekorasjon, og kan fint ligge fremme her hjemme til pynt i førjulstiden, før de avleveres nye eiere. Her er likørkonfekten til a bestemor pakket inn i lokale nyheter fra 1956, det året hun fikk sin første av fire sønner, og dekorert med litt jutetråd, snop, og en grankvist.

 

Ser du? Passer jo ikke med lilla glitter i måsahuset. Ikke denne jula ihertfall. Gamle aviser derimot, det passer inn.

 

 

Og sånn helt på tampen. Kjenner du noen som er født på følgende datoer, og kunne hatt glede av å lese nyhetene fra akkurat den dagen de kom til verden? Da kan du jo legge igjen en beskjed til meg, så skal de få rykende ferske (ikke egentlig) nyheter i posten.

14. Mars 1956 (Akershus)

17. Oktober 1956 (Akershus)

2. Januar 1956 (Akershus)

31. Oktober 1958 (Aftenposten)

 

Møkkanissen er i godt humør, og viser hvordan fødselsannonsene så ut "i gamle dager"!

 

Dagens julehilsen går rett og slett til alle de flotte og sterke kvinnfolkene som har banet vei, og sørget for at jenter i dag ansees som så mye mer enn pels-syersker og husmor-vikarer. En ekstra julehilsen til Anne Berit som sendte det nydelige kortet, og gjorde meg å glad, og til Anne Lise som bestilte fjøler fra måsaguttas snekkerverksted. Det er noe helt eget ved egentjente lommepenger, og særlig nå før jul. Du ble utvilsomt dagens heltinne i gutteflokken. God jul.

Ønsker alle som titter innom en  god porsjon rykende ferske gladnyheter, og en aldeles nydelig Desemberdag.

7. Desember - guttefis og appelsin.

Det lukter ikke alltid blomster i måsahuset. Faktisk lukter det svært sjelden blomster her. Ikke lukter det nyvasket hus, og grønnsåpe hver fredag heller, for helgevasken tas ofte med en halvfuktig mopp og en klype salt. Nei, faktisk preges nok dette huset, og dets stank av tre småsvette tenåringsgutter og deres fars typiske "prompehumor". For her sitter latterbrølene løst når det fises om kapp, og de desperat prøver å overgå hverandre i lukt og lyd, og når sure treningssokker viftes foran hverandres fjes. Her stinker det fra en skittentøyskurv full av svette treningsklær som fylles opp fortere enn vaskemaskinen kan spytte vaskemiddel og tøymykner ut i avløpet, og i gangen siger det tidvis en sur eim fra pusekatter som gasser seg ute på "måsaresturanten" av "sushi-varianten" av ekorn, skogmus og en og annen ihjelkjørt og ferdig finhakket kråke, for så å levere en gedigen kabel i kattedoen, da det tydligvis er for kaldt å tre katterøven ned i ei snøfonn for å gjøre sitt fornødende.

 

( Julelukt på norgesglass. )

 

Men i Desember, da oser det jul i hele måsahuset. Ikke bare er julegaven til måsafruen fra hele guttehurven et pålagt fiseforbud i hele Desember, men huset fylles nærmest daglig med en lun eim av deilig bakst av ulikt slag, samt lukten av langtidsstekt purke, og sprøstekt svor. Legg til en liten dæsj kongerøkelse i hvert hjørne av stua, og plutselig kiler det lekent i hårete nesebor, og engler daler ned i skjul! (og ikke bare fordi eimen av guttefjert nådde himmelriket og svimeslo hele englekoret lissom!)

Hvert år, omtrent på denne tiden lager vi også vår egen luftfrisker, eller "julelukten vår" som gutta kaller det. Da låser vi bærsjetrengte pusekatter ute , og samler oss til et bittelite juleverksted på kjøkkenet. Vi tar alle de luktene vi forbinder med jul, blander og mikser, og plutselig lukter det friskt og herlig i samtlige kriker og kroker.

 

Vi finner alt som lukter jul. For oss er det appelsiner, laubær, gran og furu, kanel, mose, kongler, nøtter, nellik og stjerneannis.

 

Hele måsaflokken lager hver sin variant med sine favorittlukter, og bestemmer selv hvor det skal stå. I år havnet to av glassene på gutterommene, hvilket var en helt strålende ide, da akkurat de rommene ikke inngår i den fisefrie sonen... Hva er det med gutter og den fordømte prompehumoren som aldri blir gammel???

 

Appelsin lukter skikkelig jul, og hører liksom alltid med i julelukt prosjektene våre. Ikke bare lukter de godt, men de er dekorative også. For at de skal holde seg godt hele Desember tørker vi de i ovnen. Noen av de blir litt ekstra fine med stempler av forseglingslakk. Noen pynter opp i glassene med juleduft, noen kan brukes som bordkort, som dekor på serviettringene, eller som ekstra pynt på julepakkene. Faktisk brukte vi så mange appelsinskiver i år at vi like gjerne satte inn enda et brett til tørk i ovnen.

 

 

Bare denne prosessen er jo i seg selv med på å spre herlig lukt i hele huset. Appelsinskivene er omtrent to millimeter tykke, og tørkes på bakepapir midt i ovnen på ca 75 grader i 3-4 timer. De kan snues et par ganger under prosessen for å bli riktig tørre på begge sider.

 

Alt du har liggende av glass, kopper, boller og kjeler kan brukes. Jeg synes det er så herlig å bruke de gamle Norgesglassene fra bestemor sin kjeller. Det er jo litt fint når det ikke bare lukter godt, men ser pent ut også.

 

 

Mitt glass ble i år en salig blanding av alle de nevnte godluktene, i godt selskap av den aller første gaven jeg noen gang fikk av den mellomste poden. En pinne!!! Gutter er nemlig ikke bare et oppkomme av jordnær prompehumor, de er også rå på å finne slike fine gaver som ikke koster ei krone. Men helt alvorlig, det finnes ikke mye som er herligere en rund og myk barnehånd som knuger spent på en skatt de har funnet, og som de vil dele med mammaen sin. Og nettopp derfor er denne pinnen en del av måsahuset, for den er en sånn magisk pinne full av gode minner om små, glade gutter på oppdagelsesferd i den store skogen bak måsahuset.

 

 

Et glass, nesten fylt til randen av herlig juleduft, klar for den aller siste finishen.

 

Og nå står Norgesglasset i stuevinduet, og sprer litt juleglede for alle sanser.

 

På toppen av peisen skal det stå en gammel te-kjele.

 

Den fylles halvfull av vann, fersk appelsin, gran, laubær, stjerneannis, kanel og nellik. Den lukter så godt i seg selv, en svak eim av jul, men så fort vi fyrer i peisen, og varmen når kjelen og innholdet, blir lukten enda sterkere. Som røkelse fyller lukten stua, og det oser julestemning. Så enkelt, så effektivt.

 

 

På kjøkkenbenken holder det med den kanskje aller enkleste versjonen, den Skomaker Andersen og Tøfflus lærte oss for så mange år siden. Et enkelt fat med appelsiner og nellik, og hva lukter vel mer jul enn pepperkaker?

 

Helt til slutt laget vi girlandere av tørket appelsin, kanelstenger og røde sløyfer, bundet sammen av naturtråd. Disse henger vi opp til pynt over dører, langs gardinene, og etter hvert også på juletreet.

 

 

Litt god gammeldags jul, går alle disse plastikk-girlanderene en høy gang.

 

 

 

Dagens julehilsen sendes Bestemor på Sørumsand. Det finnes ingen minner så sterke, som de jeg husker fra Bestemor-kjøkkenet på selveste julaften. Der samlet hun og bestefar onkler og tanter, fettere og kusiner, til kakekalas og pakkeutdeling. Det luktet, surkål, julekaker, og juletre.

Det luktet jul!

 

Nå skal jeg ta med meg et fat fult av appelsiner pyntet med ekstra spisse nellik inn på badet. De skal brukes som kanoner, og kastes på alle testosteron-infisterte mannfolk som synes det er ekstra stor stas å prompe i dusjen, kun fordi ekkoet lager så innmari kul lyd... Det kommer til å gå med mye appelsiner, for å si det sånn!

 

Møkkanissen inntok også badet i dag tidlig. Han hjelper meg med en aldri så liten hevnaksjon for nattens særdeles skarpe, (kanskje ufrivillig i søvne), og illeluktende småsmygere under dyna!

Hvilke lukter forbinder du med julen?

En riktig god Desemberdag ønskes alle.