hits

DIY- Nøkkelskap.

Som jeg skrev i går, det skjer noe med kreativiteten når man har fri. Ikke sånn ufrivillig stillesittende fri jeg hadde i begynnelsen av året, men sånn vinterferiefri. Når huset rommer glade og uthvilte tenåringer, og ingen (bortsett fra måsagubben) trenger å stå opp når vekkerklokka ringer.

Etter at jeg malte yttergangen tidligere i år har vi manglet oppbevaring til nøkler. Det gamle nøkkelskapet fikk vi i innflyttingsgave da vi kjøpte huset for 18 år siden, og hang nesten ikke sammen lenger. Derfor gjorde det ikke annen nytte for seg enn som fem minutter herlig varme som ved i peisen.

Veggen der skapet har hengt er smal, og det er vanskelig å finne noe som passer, og ihvertfall til en vettug pris. Jeg kjenner at jeg er skikkelig gnien når det kommer til slike små innkjøp. Skal det koste litt må det jaggu være verdt det og, og foreløpig har jeg ikke funnet noe. #gjerrigknark

I påvente av et fint nøkkelskap til en rimelig penge laget jeg meg rett og slett et.

 

Skal man dytte fjeset fullt av karbohydrater kan man like gjerne utnytte embalasjen også.

Ideen kom da gutta satt og knasket i seg lørdagsgodisen i helgen, for i godteposene lå det slike små Pringles bokser med kjemisk fremstilt lissom-potetgull (som smaker urettferdig godt til tross for minimalt med potet i produktet). Akkurat disse boksene har jeg brukt til flere småprosjekter tidligere. Alt fra gavebokser og julekort, til blomsterpotter og bestikk-kurver.

I går vrengte jeg innom Europris for å kjøpe et par ekstra bokser, og så fartet jeg hjem for å mekke et midlertidig nøkkel"skap" til yttergangen.

 

Ikke noe problem å lage nøkkelskap når man har så mange veloppdragne gutter som helt frivillig tilbyr seg å tømme boksene for potetgull! Det er unga sine det...ingen baktanker i det hele tatt. #ironi

 

 

Jeg har en idebok liggende i vinduskarmen i stua. Jeg er helt avhengig av den. Her noteres ideer fortløpende etter hvert som de dukker opp i hodet, slik at de ikke skal gå i glemmeboka. (teflonhjerne!!!) Boka er stappet med ideer, alt fra oppskrifter på kaker og mat, til møbelsnekring og fingerhekling. Arbeidstegningene er gjennomført dårlige og håndskriften nærmest uleselig, men likevel, jeg er helt avhengig av en slik bok.

 

Mat til ærbe...

 

Verktøy. Limpistol, dobbeltsidig tape og naturfarget hyssing.

 

Noen av boksene fikk noen runder med hyssing.

 

 

Resten av boksene ble malt i en litt lysere gråfarge enn veggen de skal henge på. Små kontraster er fint i en så liten gang.

 

Boksene ble til slutt limt sammen med limpistol i ønsket fasong. Her er det masse muligheter. Jeg måtte gå ut ifra plassen på den smale veggen.

 

 

Den øverste og nederste boksen blir skrudd rett inn i panelet på veggen.

 

Også, Tadaaaaaa!!! Fiks ferdig og midlertidig nøkkeloppbevaring, hvor hvert familiemedlem har hver sin "hylle", og med flere rom for andre nøkler vi ønsker å ha lett tilgjengelig.

 

 

Så enkelt kan det gjøres. Ikke bare vet vi hvor nøklene våre befinner seg til enhver tid, men er vi skrekkelig fysne kan vi stille oss inntil veggen og sniffe på boksene som fremdeles lukter lett av salte chips og søtt paprikakrydder. Vinn-vinn lissom.

Ønsker alle som titter innom en kreativ tirsdag. Her skal det mekkes katteseng av en gammel koffert.

Vi blogges.

 

Fluffy marsmallowsnurrer med vaniljekrem.

Vinterferie. Ingen matpakker skal smøres, ingen vekkerklokke som ringer før fugger`n fiser, og ingen morgentrøtte tenåringer som skal tvinges ut av senga. Slikt gjør noe positivt med topplokket. I dag våknet jeg da gubben dro avgårde på jobb, men ble likevel liggende under dyna en time ekstra før jeg stakk tærne i ullsokkene og tuslet inn i stua. Der satt allerede eldstepoden i treningsklærne, klar for å møte kjæresten for en treningsøkt på Avancia. (Kan ikke akkurat si disse gutta har arvet treningsvegringen til mora si!)

Mens kaffen traktet og knekkebrød ble smurt kjente jeg bakelysten og kreativiteten nesten koke i hodet. I helgen fikk jeg en snap fra Vibecke som hadde masse marsmallows til overs etter en barnebursdag, og spurte om jeg hadde noen tips for hva de kunne brukes til, noe litt annet en grilling på bål. Jeg har aldri bakt med marsmallows før, selv om Amerikanske facebook-venner til stadighet legger ut bilder av diverse bakverk fylt med disse myke sukkerbombene.

Men Vibecke satte i gang en prosess i topplokket mitt, og når eldste poden i tillegg lurte på om vi kunne lage noe digg til OL sendingene i dag fikk jeg en ide. Stekte marsmallows er så ganske så digg. Sprø utenpå, og myke inni. Derfor satt jeg en stor søt gjærdeig, og ruslet bort på butikken mens den hevet på benken. Inne i hodet hadde en ny oppskrift tatt form.

Fluffy marsmallowsnurrer med vaniljekrem.

 

 

Ok da, så var det kanskje ikke som å finne opp kruttet, for i teorien er det jo bare solskinnsboller hvor marsmallows erstatter sukkeret, men når først ideen var plantet i hodet var det like greit å teste den ut. Derfor ble det i dag nok en bakedag på Snachat, og om du mot formodning skulle ha noen marsmallows til overs, og anser deg selv som alvorlig fysen, da kommer oppskriften her.

At bollene ble vellykket hersker det i hvert fall ingen tvil om! I måsahuset sitter fire mette og fornøyde tenåringer, og en hobbyblogger som fortsatt har marsmallows mellom tennene!

 

Søt gjærdeig:

 

(denne er stor, jeg fikk nok til 20 boller og en klippekrans)

 

900-1000 gram hvetemel
150 gram sukker
1/2 liter melk
50 gram gjær
150 gram smeltet smør
2 ts kardemomme
1/4 ts salt
1 egg (kan sløyfes)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
( Sjekk konsistensen på den masrmallowen da!! Sprø uttapå, myk og seig inni...litt sånn som meg! Love it! )
 
 
 
 
 
Ønsker alle som titter innom en nydelig mandag, enten du har vinterferie, marsmallowbolle, eller ingen av delene. Jeg skal tyggge meg gjennom en omgang til med skihopp før jeg skal lage meg "nøkkelskap"! Kreativiteten koker. Vinterferie ass <3
Vi blogges.
 
 

Når gamla dro på by`n.

Det hadde vært en lang uke, og en enda lengre fredag. Dagen startet med legetime, etterfulgt av litt hektiske timer på jobb. Når sant skal sies har 2018 så langt vært litt antiklimaks, med litt for mange dager stillesittende med fot i været, små nedturer, og mye å ta igjen i jobbsammenheng. Noe sosialt liv utenom dette har det vært minimalt av, så når den lille jentegjengen fra barndommen, vi som på sent 80-tall og tidlig 90-tallet kanskje var Sørumsands mest ukule gjeng avtalte en kveld ute med middag og hygge, ja da hoppet jeg nærmest av glede.

(Om du ikke har fått med deg hvor sykt ukule vi engang var kan du lese det HER.)

Vi snakker sammen nesten hver dag, Marit, Tove, Gry og jeg, i en egen liten chattegruppe på Facebook. Gruppa kalles dødskule førtiser, som en motpart de ukule fjortisene vi engang var. Nå er det vel ikke slik av vi nødvendigvis synes vi har blitt så himla dødskule med årene, men en slik selvutnevnt tittel, det gjør jo noe med selvtilliten til falmende "wanna-be`s". Noen ord utvekslet hver dag gjør at vi aldri helt mister kontakten, selv om vi ikke treffes så ofte som vi kunne ønsket. Livet er jo sånn når man blir voksen, vi blir alle opptatt med vårt på hver vår kant. Derfor er det så fint å kunne logge seg inn på facebook hver dag, bli møtt av et tidlig "God morgen" fra Gry som er oppe før soloppgang med to små gutter, et omtenksomt "Ha en fin dag jenter!" fra Tove som oser av omsorg, og bilder fra de mest eksotiske Afrikanske savanner fra bereiste Marit, som varmer selv på de kaldeste vinterdager i måsahuset.

På fredag skulle vi endelig treffes igjen, plutselig fantes en dato som klaffet for alle, den faste restauranten i Lillestrøm ble booket, og alle hjerter gledet seg! Spesielt måsahjertet, som har vært stillesittende og usosial og personlig pessimist altfor lenge! Det skjer noe med småslitne middeladrende kvinnfolk når de skal ut med vennegjengen de vokste opp med. Det er som å skru på en bryter i panna, og så går man inn i akutt "fjortis-modus". Alderen tynger ikke like tungt, i alle fall ikke inne i hodet. Man blir latterlig fnisete og høy på livet.

 

( Du er ikke skikkelig ungdommelig kul før du snapper selv de minste gleder og deler på sosiale medier! )

Klokka halv fire trasket jeg med lettere skritt enn på lenge ut fra jobben, og satte kursen mot bussholdeplassen. Det var duket for en kveld med stor gjensynsglede og avslappet stemning. Det er det som er så flott med disse damene jentene. Tre av oss kom rett fra jobb, og en hoppet på toget mens en nymalt stue tørket hjemme, og lovet å møte med luesveis. Ingen stivpyntet fasade, bare kom som du er. Likevel stoppet jeg innom senteret på vei til bussen for å kjøpe med en Pepsi Max til bussturen, og en deodorant. Siden jeg ikke rakk hjemom for en dusj måtte jeg kjøre på med det gamle "gammel svette blir som ny" trikset. I kosmetikkavdelingen på Cubus  gjorde jeg den fatale feilen å stoppe foran et speil for å sjekke sideskillen, men ble møtt av et mareritt av en trippel dobbelthake som landet et sted langt nede på brystkassa, og den litt herlige, sitrende fjortis og ungpikefølelsen forsvant et sted mellom andre og tredje hakeskrukk. "Ikke pokker", tenkte jeg og dro med meg et om lag fire meter langt skjerf til kassa sammen med deodoranten, betalte, og løp inn på dametoalettet. Der kjørte jeg på med to lag deo som lugget litt i armhulehårene jeg hadde glemt å barbere, før jeg surret hakene inn i skjerfet som ei tortillalompe rundt krydret kjøttdeig. Ute av syne, ute av sinn, og mens jeg småløp mot bussen kom selvtilliten sakte men sikkert tilbake.

 

( Når du enda ikke er i gang med "sommerkroppen 2018, og innser at du har flere haker en resten av vennegjengen har til sammen!)

 

( Skjerf-trikset. Tadaaa, akutt syltynn og døds-digg!)

 

Nå skulle endelig gamla på by`n!

Med skjulte dobbelthaker og freshe armhuler kunne jeg synke godt ned i buss-setet, plugge propper i ørene og diskret vugge overkroppen i nærmere 50 minutter til rytmer som tok meg rett tilbake til ungdomsskoleårene. Akkurat i det Whitney Houston var ferdig å synge "Dance with somebody" hoppet jeg av bussen i Lillestrøm. Med en snau time til det reserverte bordet var klart fikk jeg en melding fra Tove som også var tidlig ute. "Fett", tenkte jeg! "Vors" med Tove, og "vors" ble det. Kaffe latte på cafeen i andre etasje på Lillestrøm City. Åkæi da, kanskje ikke helt fjortis og høy party faktor enda, men kvelden hadde jo nettopp begynt. "Bare vent til Gry og Marit kommer" tenkte vi, da blir det liv!

 

( Tove og Gry, ukule fjortiser, dødskule førtiser! )

 

Så kom Gry og Marit. Hastende fra et forsinket tog, med boblejakkene dratt helt opp til nesa,  luene godt ned i panna, og fornuftige vintersko med for. Greit nok, så stilte ingen i høye heler og glitrende magetopper, men unge er vi da fremdeles, okke som. Så gikk det som det alltid går når vi endelig får til en kveld sammen. Latteren sitter løst før vi har kastet jakka, og skravla går like kjapt og lett som den gjorde alle de årene vi satt på krakken i korridoren på Bingsfoss ungdomsskole. Den gangen vi var skikkelig ukule fjortiser, men lykkelig uvitende om fremtidens både opp og nedturer. Den gangen da livet bestod av hemmelige forelskelser i uoppnåelige niendeklassegutter, da vi sammen var tøffe nok til å heve hodet og møte blikkene til de aller kuleste jentene med høy pannelugg og stenvaskede Levisbukser, da Bon Jovi og Glenn Mederios sine uforglemmelige ballader jallet i korridorene i hvert friminutt, og lykken var å dele en pakke Hubba Bubba i storefri.

 

( Marit med lue og brodder på skoa (brodder form another mother) og hobbyblogger med slankeskjerf! )

 

Og plutselig var vi fjortiser igjen hele gjengen, der vi satt rundt et bord med hver vår forrett og glass med hvitvin. Vi snakket i munnen på hverandre, uten å miste tråden i samtalen. Vi mimret og lo, delte gleder og hemmeligheter, minner og fremtidsplaner. Vi lo av de ukule fjortisene vi engang var, og skålte for livet slik det er akkurat nå. Midt i hovedretten og langt ned i det andre vinglasset innså jeg at disse damene er selve ungdomskilden, for et eller annet sted mellom samtalen om hvorvidt mannfolk som gråter til bilder av kattepuser er "turn on" eller "turn off", og diskusjonen om gymlæreren som var dødsredd for jenter med mensen og ga alle fri bare de viftet med en tampong (til og med gutta), så kastet jeg skjerfet og lot dobbelthakene falle. Jo lenger ned i glassene vi kom, desto yngre ble vi, selv om Gry hadde våtservietter, smokk, og sikle-smekke i veska og Marit hadde brodder på de fornuftige vinterskoa! Vi var befriende unge selv da jeg fikk halsbrann av sprøstekt and og ingefærsaus og Gry moderlig klasket meg på ryggen under en uforutsett, dog selvforskyldt hostekule, og vi var dødskule selv om Marit bar på en pose sennepsgule putetrekk til sofaen i den nymalte stua, og Tove holdt håndveska godt fast med begge hender på skikkelig bestemorvis da vi trasket ned mot puben for en avsluttende siste drink før ti-bussen. (Skulle jo tidlig opp dagen etter lissom, får være grenser på hvor gæær`n en skal værra og hvor lenge en skal værra ute!)

 

( Når du er på slanker`n, og venninna di har kommet hjem fra Afrika og tatt med et fat laget av kanel-tre til deg. Sniffa kanel hele kvelden, si! )

 

( Når du innser at en Mojito består av ca 90 prosent salat...da er det bare å bestille en til. Slankedrink!!! Plutselig syltynn! )

 

Man innser på slike kvelder, med sånne venner, at alderen ikke betyr stort mer enn en dobbelthake og et tall på papiret, for sammen er vi slik vi alltid har vært. En gjeng skikkelig ukule fjortiser som stortrives i hverandres selskap, og som sammen finner frem det aller beste i hverandre. Fire skikkelig fine damer. Fire ukule fjortiser som har vokst opp sammen, og blitt fire dødskule førtiser!

 

( Ukule fjortiser, dødskule førtiser. Så innmari glad i denne gjengen. )

Det tok så godt som hele helgen og to poser ostepop å komme seg etter fredagens fjortistreff, (ok da, så kjenner jeg kanskje alderen tynge bittelitt bare) men det er så verdt det. Tusen takk for enda en uforglemmelig aften damer, jeg er så glad i dere, og gleder meg til neste gang!

Mvh sliten, men lykkelig og dødskul førtis!

 

Nyvaska kåk, og Valentins-pai.

Jeg kom inn døra og kjente at det luktet grønnsåpe. I hjørnet i gangen stod en fuktig mopp, og på kjøkkenet stod en 13 åring og vrei opp støvkluten.

"Næmmen, har du vaska her?" spurte jeg, og han smiler eplekjekt.

"Jah, tenkte du ville bli glad for en hyggelig overraskelse på valentinsdagen...også har jeg brukt opp pengene på Wunderbaum, så da vaska jeg litt!" (Hakket mer oppfinnsom en faren din den gutten der ass!)

"Så herlig da, tusen takk!" sier jeg, og kysser poden på panna. Må strekke meg på tærne for å nå opp. Det er ikke mange måneder siden han var lavere enn meg, nå ruver han over hodet mitt. Finnes det noe bedre enn å komme hjem fra jobb til nyvaska hus?

"Men du mamma? Nå som kjøkkenet er rydda, og benken er rein og sånn, så kunne du jo bakt noe da. Pai eller no!"

Aha!!! Så poden hadde en baktanke! Jeg ser at han trekker på smilebåndet, skjønner at han er i ferd med å overtale mora si. Ikke det at hun er vanskelig å be når det kommer til baking, og vi kjøpte inn fryste bær i forrige uke for å lage pai i helgen, men så glemte vi det helt.

 

 

Pai, i bytte mot ren kåk? Seff!!!

Når du kommer hjem fra jobb, til nyvaska stue!!! #DaBlirDetPai

 

Så da ble det pai da, på selveste Valentinsdagen. For pai er enkelt å lage, det går fort, krever få ingredienser, og smaker aldeles fortreffelig. Søtt og syrlig, perfekt dessert, og har man først adoptert en teit merkedag fra Amerika kan man like gjerne trøstespise seg gjennom den i mangel på blomster og sjokolade fra en gubbe som ikke lar seg påvirke av hint og kjøpepress.

Om du vil slenge sammen en pai kommer oppskriften her, hånd i hånd med et bilderaid.

Grunndeig:

125 gr margarin

200 gr hvetemel

1 dl sukker

2 ss vann

 

Kna mel, smør og sukker sammen. Tilsett vann, og elt til en jevn deig.

 

 

 

Kjevle ut deigen og legg i paiform. Prikk hull i bunnen med gaffel, og dryss over litt revet marsipan. Forstek bunnen på 200 grader midt i ovnen i ca 10 minutter.

 

 

Fyll bunnen med ønsket fyll. I denne paien er det en pose frosne jordbær, og en pose frosne bringebær.

 

 

Deigen som blir til overs bruker jeg til dekor. Strengt tatt ikke nødvendig, men det ser pent ut, og den sprø skorpen det blir på toppen smaker nydelig til det myke fyllet.

 

 

Små roser av pai-deig. Langt fra perfekte, men kan godt kamufleres som "rustikke"...da høres det jo ut som om de skal være litt sånn røffe og på skakke ;)

 

 

 

Stek paien videre midt i ovnen på 200 grader i 30-40 min.

 

Dryss litt melis over dekoren, og server. God alene, både varm og kald, nydelig med vaniljesaus eller is.

 

Da skal denne dama samle gutteflokken og alle de andre tenåringene som av ulike årsaker befinner seg i måsahuset, og servere dagens dessert.

Her ser det ut til at klesvasken på badet ikke bretter seg selv...mulig jeg bytter litt underbuksebretting og sokkeparing mot noen skoleboller i morgen ;)

Håper du har hatt, og fremdeles har en fin Valentinsdag.

 

Valentinsdag for bitre bloggere...

Man får ikke engang slått opp to trøtte øyne før realiteten trøkker deg med hard kraft ned igjen i puta. Det eneste som vitner om man i det hele tatt har en mann, en man til og med er lykkelig  gift me,  er et nedsunket avtrykk i madrassen på hans side av dobbeltsenga, og lukten av en et par timers gammel morgenfis og girolje fra arbeidsbuksene som henger igjen i rommet. Senga er ikke dekket av roseblader, kaffen er ikke klar, det ligger ikke noe Valentinskort på kjøkkenbenken og venter på meg, og den eneste ballongen i huset er magen min, som er både rund og oppblåst etter en runde ferdigpoppet popkorn i to kilos pose fra Europris. Røyk på en smell i går, si!

Så mens andre bloggere strør om seg av lyserosa tanker og hjerte-emojier tillater jeg, en bitter valentinsmotstander uten så mye som en rosekvast eller hjertesjokolade å skryte av, å reposte valentinsinnlegget fra i fjor, da det (dessverre) ser ut til å bli like gjeldende i år.

...

Jeg har kjent litt på den følelsen, du veit, den følelsen når både du og gubben har bikka 40, når tyngdekraften og uønsket hårvekst på kroppen er dine verste fiender, og romantikken forsvinner i et hav av hverdager, kjedelige rutiner og jakt på hybelkaniner!

Livet blir fort en vane, hverdagene til rutiner, og selv om man trives med det, tar man seg selv i å av og til ønske seg litt mer spenning og romantikk. I hvert fall er jeg sånn. Jeg klandrer et titalls amerikanske venner på Facebook og handelsstanden. I et par ukers tid har postkassen min  flommet over med reklame for kjærlighetsdagen over alle kjærlighetsdager, og butikkene bugner av hjertesjokolade, røde roser og bamser med røde hjerter hvor det står "I LOVE YOU" med sirlig løkkeskrift. Når man får tredd alt dette nedover hodet bare man stikker nesa ut døra, og i tillegg er godt gift med Bjørkelangens kanskje mest uromantiske fyr, synes jeg slett ikke det er rart at jeg lar meg friste.

 

 

 



(Jeg tillater meg å illustrere dagens blogg med blyant, da vanlige bilder i dette tilfelle kan føre til impotens og mindre sinnslidelser for enkelte lesere)

Derfor har jeg den siste uka titt og ofte hintet til gubben om både hjertesjokolade og blomster, uten at han har tatt nevneverdig notis av det. Likevel, dum som jeg er, våknet jeg i dag tidlig med et snev av håp for Valentinsdagen...denne Amerikanske tradisjonen vår generasjon og handelsstanden har adoptert, og som gir tusenvis av kvinnfolk over dette langstrakte landet forhåpninger om konfekt, blomster og kjærlighetserklæringer håndskrevet på kort.

Jeg tenkte at om jeg hintet lenge nok ville Ronny finne frem sin indre "Don-Juan", og overraske undertegnede med en bukett blomster, nydusjet kropp og kanskje til og med noen skikkelig "fete dansemoves"!

 

(romantikk er blomster foran busken)

 

Jeg tok feil. Til tross for en uke med krystallklare hint i hytt og gevær var gubben i går kveld akkurat like uromantisk, ustelt og mentalt fraværende som på en hvilken som helst annen ukedag. Med bare timer igjen før Valentinsdagen begynte bestemte jeg meg for å virkelig sette inn støtet.

Mens han satt ved spisestua med nesa bare millimeter fra PC-skjermen, fordypet i en av disse B-filmene med helten sin, Steven Segal, i nok en rolle som overavslappet, dog dødskul pensjonert politimann som med bare kyttnevene avverger narkotikahandel og en tredje verdenskrig, dro jeg glidelåsen på Kari Traa ullgenseren akkurat langt nok ned til at en liten kløft mellom puppene kom til syne, og nærmest hvisket med sånn sexy "Hanne Boel- blues-stemme":

-"Du Roooonny???? Vi skulle ikke sprette korken på den First Price Shampo flaska fra Kiwi da? Og satt oss litt i badekaret sammen før vi skal legge vårs???"

Det er tydelig at Steven Segal, mannen med lærjakke av ekte bison, og hestehale bak høye viker er meget mer spennende enn kjærringa som flirter fra sofakroken, for gubben lettet ikke på øyebrynet engang mens han svarte :

 

 

-"Sist vi satt i det badekaret sammen var det nummeret før vi måtte ringe brannvesenet og få de til å komme å  skjære oss ut!"

Så titter han så vidt på meg fra bak PC-skjermen før han fortsetter:

-"Og vi veier vel ikke akkurat noe mindre nå enn den gangen...gjør vi vel???"

 


(romantikk er to tjukke mennesker i et bittelite badekar)


Og selv om en del av meg har lyst til å tre hele rassen til  Steven Segal nedover hue på gubben , vet jeg at han har rett...

Det er om lag tre år siden sist vi satt sammen i det lille blekkfatet av et badekar, og det var ingen suksess. Vi hadde akkurat rukket å såpe hverandre inn med billig sjampo da gubben, i det jeg lente ryggen mot han og lukket øynene, fyrte av en real kruttsalve med tre kjappe fiser på rappen og ropte "-BOBLEBAAAD!!!"

I ren refleks var jeg i ferd med å sprette opp som en naken, innsåpet ninja, men lite badekar + mye vann + store kropper = vakum, og vi satt begge som limt til hverandre og badekaret, og kunne ikke flytte oss så mye som en millimeter. Og mens fiseboblene sakte men sikkert fant veien mellom vinterbleike kropper mot overflaten, og en etter en sprakk og spredte lukten av gammel hamburger fra Shell og karbonadesmørbrød fra kantina på Bertel.O. Steen, grep jeg i panikk dusjforhenget for å pakke den rundt meg som en baderoms-burka og stenge lukta ute. Så satt vi der, limt fast i hverandre og metallbalja, inntullet i vått dusjforheng, med lukten av pill råtten tarm hengene over oss som en fare for ozonlaget, mens vi ventet på at badekaret skulle tappes nok til at vi kunne komme oss helskinnet ut derfra uten hjelp fra det lokale brannvesenet. 

 

 

Med badekatastrofen nå friskt i minne drar jeg glidelåsen opp igjen på ullgenseren, og skuler noe smalt bort på gubben som nå har beveget seg bort fra Steven Segal, og er langt inn i enda en klassiker fra tidlig 90-tallet, denne gang med Dolf Lundgren (som han for øvrig ønsket å oppkalle vår førstefødte etter) i hovedrollen. Han registrerer nok min misnøye, for han titter kjapt i min retning og sier:

-"Å herregud, erru sur nå a? Bare fordi jeg gir en lang f**n i den Valentines-greia!?"

Som kvinnfolk flest innrømmer jeg aldri at jeg er sur, jeg bare furter til han tar hintet og ber om unnskyldning, enda han ikke vet hva han gjorde galt. (ikke det at han har gjort noe galt eller, men av ulike grunner gagner det meg at han tror det)

-" Nei!!! Jeg er ikke sur!!! Jeg bare synes at du kanskje skulle joine meg på sofaen, og tilbringe litt mer tid med mora til unga dine (Å si ting som "mora til unga dine", i stedet for "meg" spiller mer på beskytterinstinktet i gjennomsnittsmannen, og gir dårligere samvittighet, noe som ofte fører til at kvinnen får viljen sin raskere) i stedet for Dolf Lundgren!!!"

Gubben ser på meg, og setter Dolf  på pause...Da er det alvor! Han pauser ikke 90-tallets største slosshelter sånn uten videre! Også kommer det!!!

-"Jeg er faktisk ganske romantisk hele tiden jeg, men halvparten av tiden ser du det ikke, og den andre halvparten bare klager du fordi jeg ikke er romantisk nok!!!"

 

(romantikk er å motarbeide tyngdekraften sammen)

 

Så er det Dolf som er i fokus igjen, og jeg blir sittende å tenke!

Romantikk...når kysset han meg sist? Søndag formiddag, faktisk. Han prøvde seg på et sånn litt hissig tungekyss man ser på kino, og hva gjorde jeg?

 

 

Trakk meg unna, tørket leppene med håndflata, og sa :

-"Æsj, det var litt som å bli sleika av ei bikkje som lukter at du har spist leverpostei...!"

Romantisk eller ikke, han gjorde i hvert fall et forsøk. Kanskje det faktisk er det han prøver på, alle de angene han på en litt flåsete måte byr seg frem i de sene kveldstimer. Kanskje utsagn som:

-"Pass opp!! Storbonden Nordvang er klar for å harve over åker`n din!"

og

-"Nå kjære? Er du klar for at gruvearbeider Nordvang skal lyse opp grotta di?  faktisk er ment som flirting, og at det er JEG som har misforstått dette spede, dog noe oppfinnsomme forsøk på romantikk?

 .

For det er faktisk sånn, om jeg går litt i meg sjæl, og ser forbi besettelsen av Steven Segal og hvordan han ikke tar fem øre for å slippe en fjert eller to i mitt nærvær, så er kjærlighetstegnene der hver eneste dag. Kanskje gubben faktisk er mer romantisk enn jeg gir han cred for! Ikke at han sier det med store ord, blomster og sjokolade, men han sier det jo med handling. Hver eneste dag!

 

(romantikk er hverdagskjærlighet)

 

Han sier det når han slenger sammen burgere til hele familien, selv om han er sliten etter jobb, og har kommet hjem mye senere enn meg.

Han sier det hver gang han går ut, starter opp, og varmer bilen fem minutter før jeg kommer, bare fordi han vet jeg er en skikkelig "fryspinn".

Han sier det hver kveld når han koser meg i håret eller kiler meg på ryggen til jeg sovner.

Han sier det hver gang han tar med gutta ut noen timer slik at jeg får noen timer alene på hobbyrommet.

 

 

Han sier det hver gang han oppriktig sier "kos deg i kveld!", når jeg skal ut med jentene, og han skal være hjemme med gutta.

Han sier det når han skifter kanal og ser den ene romantiske komedien etter den andre fordi jeg liker den type filmer.

Han sier det når han sender melding og skriver "Gå forsiktig, det er glatt ute!"

Han sier det hver gang han jobber overtid for å tjene noen kroner ekstra i de månedene hvor regningene hoper seg opp.

Han sier det hver gang han bretter et teppe over meg når jeg har sovnet på sofaen!

Han sier det hver eneste dag. Med handling. Det er hverdagsromantikk det! Og det slår blomster og sjokolade , lett!

 

Så da tenkte jeg da, at siden det er Valentinsdagen i dag, og gubben har gjort det ganske klart at han ikke vil gi etter for kravene om blomster og sjokolade, at det kanskje kunne være min tur til å gjøre noe litt romantisk for han i stedet. Det står da ikke skrevet i stein at det er mannfolka som skal stå for romantikken!

 

(romantikk er nettingtruser på en tirsdag)

Derfor har jeg i dag brukt noen formiddagstimer på å forberede en romantisk aften for gubben og meg. Jeg har funnet frem den bittelille nettingtrusa, dekorert bordet med levende lys og et par skrutrekkere (ingenting tenner en mann mer en verktøy!), fylt opp kjøleskapet med Villa Farris , funnet frem den Rocky filmen med Dolf Lundgren på Netflix, og handlet inn hjertesjokolade på Nille for ca 70 kroner...

Så hvis ikke gubben tar en titt på nettingtrusa i kveld, og lirer av seg noe slikt som:

-"Vil du at gartner Nordvang skal trimme hekken din?"... ja,,da veit ikke jeg.

 

 

Skal jeg dømme utfra tekstmeldingene der han ber gutta gjøre seg klare til kveldstrening i skogen, ser det ut til at jeg blir sittende alene i kveld. Det er helt ok. Mer pai til meg!

 

(romantikk er å ikke telle kalorier)
 

 

Og skulle det vise seg at mitt forsøk på litt Valentinsdag-moro skulle være mislykket, så skal nok dette forholdet overleve det og! For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det meg han sovner med hver kveld, og meg han våkner med hver morgen. I det lange løp er det romantikk nok.





 

Ønsker alle en god valentinsdag.

 

 

Pannekakedagen.

Det er pannekakedagen. Visstnok. Jeg var ikke klar over det før jeg logget meg inn på ulike sosiale medier etter den siste kaffekoppen i går kveld, men da var det lissom umulig å ikke få det med seg lengre. Bilder av pannekaker i alle varianter poppet opp på Instagram og facebook og Twitter og VG. Og hva skjer med en lettere påvirkelig og lite motstandsdyktig hobbyblogger fra Liermåsan da? Jo, hun blir akutt fysen, og hodet koker nesten over av sånne kreative pannekakeideer.

Dagens middag var allerede planlagt og delvis klargjort, så vi byttet ikke om på middagsmenyen, men hvem er det som bestemmer at pannekaker må være middag?

 

Mettende pannekaker med litt tyggemotstand. Perfekt start (eller avslutning) på dagen.

 

Her lar vi i hvert fall ikke pannekakedagen forbigå i stillhet, så vi kjørte på med pannekaker til frokost i dag. Genialt, særlig for en familie som tidvis er ganske brødleie. Pannekaker er digg! Skikkelig snadder, men jeg synes egentlig at det er litt tung mat, i hvert fall kun pannekaker som måltid alene. Det metter fort, så kjennes magen brått tung, og etter noen timer er man sulten igjen. Ekstra fint er det at røren med fordel kan lages mange timer i forveien, og holder seg lenge i kjøleskapet. Røra vi brukte i dag ble i all hast slengt sammen i går kveld.

Jeg laget en litt annen pannekakevariant i dag. Små, luftige, og mettende pannekaker med litt tyggemotstand. De er knallgode rett fra panna (stekepanna, for de som må ha det inn med te-skje!), men like gode dagen etter som nistemat i matboksen. En pannekake alene metter godt, men de mest drevne trøste- og hobbyspisere svelger greit unna to før de må kaste inn håndlke. Slike pannekaker er lette å variere med, og kan derfor brukes til alle måltider.

 

Den eldste poden med overdrevent stort søtsug (litt lik mor si den gutten, gitt!) toppet frokosten med Nutella og et lite melis-dryss.

 

Poden som ligger i hardtrening til cross-sesongen toppet pannekaka med yoghurt og ananas. Spennende, og frisk variant.

 

Den yngste poden med gammel sjel dro en "oldemor", og kjørte på med bringebær og seter-rømme. Min favoritt også!

 

Pannekakene smaker godt med en skive brunost til frokost, eller med syltetøy og brunost i matpakka. Gode med bare et dryss melis, eller varme, rett fra panna uten noe som helst tilbehør. Tilføyer du litt friske bær og en kule med vaniljeis er det rene desserten. Et hav av muligheter, et pannekakemekka.

Oppskriften jeg bruker gir ca 12 pannekaker, og holder massevis til en storspist familie på fem. (Det er mektige saker, og mettende da de er litt grovere enn vanlige pannekaker.) Skal du ha pannekaker liggende til flere måltider dobler du røra.

 

Oppskriften er som følger:

2 egg (piskes lett)

1 dl sukker (kan sløyfes, men hallo??? Sukker er digg lissom. Kan eventuelt erstattes med litt honning, eller most banan eller eple. )

6 dl melk

50 gr smeltet smør (eller en halv dl nøytral olje)

1 ts kardemomme

1 ts natron

3 ss chiafrø

1 dl havregryn

1 dl byggryn (hele)

6 dl hvetemel.

Alt blandes sammen til en tykk røre. La røren svelle på benken i ca 30 min. Stekes på takke eller i panne på svak varme til de er gylne på hver side.

 

 

Og mor sjøl pakket med seg lunsj på jobb i dag, til ære for pannekakedagen!

"Pannekakematpakke"! Si det fort tre ganger etter hverandre da!! ;)

 

 

Og katta lissom bare:

"Det er MAAAAAAAT!"

 

Skal du feire pannekakedagen i dag?

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Har du fått i deg noen boller enda? Det er liksom ikke fastelavn før man sitter med krembart under nesa og med bollesmuler mellom den andre og tredje bilringen. Jeg har begge deler, både smuler og bart, og smiler mett og fornøyd når jeg tenker på uka som skal oppsummeres.

Det har blitt noen fine øyeblikk denne uka. Ikke sånne storslagne, minnerike hendelser som egner seg i skryteposter på facebook, men mange små fine hverdagsøyeblikk som har fått meg til å stoppe opp litt, trekke pusten, og nyte, om enn bare for noen sekunder av gangen. Mandagen startet med et sånt øyeblikk. Midt på gangveien mellom måsahuset og skolen stoppet jeg opp og fylte lungene med iskald vinterluft, og nøt å endelig skulle tilbake på jobb, etter fire lange uker hjemme. Så kaldt var det, at det stakk i nesa, og øyevippene var fulle av hvitt rim. Slikt vær som normalt ville fått meg til å gå med trassige skritt og skuldrene opp etter ørene hele veien til jobb, men akkurat på mandag nøt jeg det. En frisk og herlig start på uka, rett og slett.

 

( Rød nesetipp og rim i vippene. Hverdagslykke en mandags morgen. )

 

Det var så herlig å bli møtt med rause klemmer og smilende ansikter på kontoret, og blide elever i korridorene og klasserommene. Det kjennes godt å være skikkelig i gang igjen.

Gubben bare rister på hodet av og til. "Noen ganger er du bare så...snål ass!" sa han da jeg smugspiste av kakepynten jeg bakte til forrige helgs bursdagsfeiringer. For med munnen full av lyserosa marengs og tidenes sukkerkick oppdaget jeg et bittelite tilfeldig hjerte under en av sukkerbombene, og akkurat sånne ting gjør meg så glad. Hjerteformede stener på skogstien, en sky formet som hjerte på himmelen. Sånne fine små tegn på kjærlighet. Og der, midt under et lite bakverk skjulte det seg et lite hjerte. Hverdagsmagi. Herlig. Snålt kanskje, men jeg synes det var fint. Et hverdagsøyeblikk.

 

( Når det dukker opp slike små tegn på kjærlighet. Et lite hjerte, i en liten sukkerbombe. )

 

Jeg har gledet meg over bollebakst på en helt vanlig hverdagsettermiddag. Jeg har laget skikkelig grønnsakssuppe helt fra bunnen av, akkurat sånn mormor pleide å lage, og jeg har spist wienerpølser stående ved kjøkkenbenken, for å slippe å dekke på middagsbordet.

Jeg har trasket rundt i snøen i altfor tynne sommersko, og det var ren magi å kunne tre kalde føtter inn i varme hjemmestrikkede ullsokker. Du vet det øyeblikket, når du kjenner at de iskalde tærne endelig tiner, og du vet at resten av kvelden kan du bare tusle rundt i varme sokker og gjøre nesten ingenting? Det er herlige øyeblikk det!

 

( Varme tær. Lykke, rett og slett! )

 

Onsdag var den minste poden for syk til å gå på skolen, men likevel for frisk til å være sengeliggende. I løpet av timene hjemme alene den dagen hadde han begynt å kjede seg, og svingte seg derfor rundt på kjøkkenet. Den ettermiddagen kom jeg hjem fra jobb til et hus som oste av nystekt brød og varm kaffe. Jeg tror det må ha vært ukas fineste øyeblikk. Tenk å ha en 13 åring som fikser sånne fine overraskelser. Så herlig det var å lande i sofaen, med en kopp varm kaffe, og rykende ferskt grovbrød med et tynt tykt lag smør som smeltet på skiva skivene.

 

( Ukas høydare. Å komme hjem til nystekt brød. Minstepoden altså, flink kar! )

Jeg har gledet meg over tulipanene fra måsagubben, som etter to uker i det gamle melkespannet er like vakre, selv når de er sprunget ut, og på vei til å avblomstre. Jeg kjenner at sterke farger gjør noe med humøret om dagen, og tulipaner særlig, er liksom en forsmak på våren, selv om bakken ute er dekket av snø, og grantrærne bak huset glitrer av frost.

 

( Farger. Skikkelig glade farger. Det gjør noe med humøret. )

 

Jeg har kjent på gleden over føtter som verker etter å ha tråkket rundt en hel dag, og jeg har gjenoppdaget kosen med brunt sukker og fløte i kaffekoppen etter middag. Det minner meg sånn om barndommen i mormor og morfarhuset, da vi barnebarna fikk hver vår skål med sukkerbiter som vi dyppet i en kopp kald kaffe. Slike minner som plutselig dukker opp og fyller hodet og hjertet med ren glede, det er hverdagsmagi på sitt beste. Herlige øyeblikk, rett og slett.

 

( Kaffe, i skikkelig morfar-stil. Lykke i en liten kopp. )

 

Helt til slutt vil jeg bare takke alle for det enorme engasjementet på innlegget "Bare en assistent". Ofte er det slik at innleggene med humor og tegninger fenger aller mest her på bloggen, og aldri hadde jeg vel trodd at akkurat dette innlegget skulle engasjere så til de grader, og over flere dager. Det er rett og slett veldig hyggelig, litt overraskende, og jeg er så takknemlig! Takk for at du deler, kommenterer og engasjerer deg! Tusen takk!

 

Så fort skiskytingen på tv er ferdig skal vottene på. Jeg skal rusle en liten runde rundt på Bjørkelangen, trekke inn litt frisk vinterluft og kanskje gjøre plass til enda en bolle med kremtopp. Det er jo tross alt fastelavn. Kanskje jeg skal ta på de tynne sommerskoene også, og rusle litt der snøen enda er dyp, slik at det vil bli ekstra deilig å tre føttene ned i varme ullsokker når jeg kommer hjem. Leve litt på kanten lissom! (Fy flate, jeg er vågal!)

Jeg håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at uka som venter rett rundt hjørnet byr på masser av hverdagsmagi.

En riktig god søndag ønskes alle som titer innom.

 

 

 

Det er alltid morsdag.

I morgen er det morsdag igjen, sånn helt offisielt. Her i huset har ikke morsdag, eller farsdag for den saks skyld, noen gang vært en stor merkedag. Vi spiser ikke kake på senga (ikke noe mer enn vanlig i hvert fall ;) ), og vi legger sjelden penger i gaver. Ikke fordi vi er sånne «hipster wannabees» som mener at morsdag er et fenomen forårsaket av handelsstanden, og at kjøpepresset har fått oss til å glemme hva det er vi egentlig feirer.

Nei erru gæærn?`For er det noen som til stadighet gir etter for det såkalte kjøpepresset, så er det meg! Jeg har svart belte i netthandel, og ubrukelige dingser fra Kina finner stadig veien til postkassen min. Tilbudsplakater trekker meg til seg som gribber over rykende ferske lik, og enhver butikk med salg er mitt mekka. Likevel legger vi ikke spesielt stor vekt på denne ene dagen i året hvor folk flest feirer mor.

I fare for å få alle mødre som i morgen får frokost på senga og blomster i favnen på nakken, la meg kort forklare. (Altså, jeg hadde jo ikke takket nei til frokost på senga eller blomster. For all del, om det finnes noen som er fan av å innta måltider horisontalt, så er det meg. Jeg er tross alt norgesmester i horisontalt inntak av middag med påfølgende multekrem i stabilt sideleie, med og uten serviett.)

Saken er den, at har du først vært så heldig å bli mamma, så er hver eneste dag morsdag. Gode som dårlige dager. Mammalivet er absolutt ingen dans på roser. Mer enn en gang har jeg følt meg TOTALT mislykket i rollen, noen ganger blir jeg sint (nesten) uten grunn, og da gutta var mindre låste jeg av og til døren til badet og satt unødvendig lenge på do uten å trykke i det hele tatt, kun for å få noen sårt trengte minutter for meg selv. Likevel, nå som gutteflokken er godt etablert i tenårene, med en fot inn i voksenlivet, og småbarnsperioden kommer mer og mer på avstand innser jeg det. Hver dag er morsdag.

 

( Når han strakk seg etter hånden min rett før han sovnet, bare for å få med seg den siste mammakosen før natten. )

 

 Det var morsdag i det sekundet eldstemann entret denne verden, bitteliten og skrukkete, da jeg så bort på den gråtsprengte nybakte pappen og sa :

«Hvis du så mye som nærmer deg kroppen min igjen klipper jeg ballene av deg!!!"

Det var morsdag 9 måneder og et kvarter senere da pjokk nummer to sklei ut av livmora som om den skulle vært ei vannsklie i badeland, og vi trodde at familien endelig var fullkommen. ( Så da skjønner du jo sikkert at den balleklippen ble med tanken!)

Det var morsdag to år etter det, da den minste pjokken kjempet for livet etter et keisersnitt som nesten delte undertegnede i to.

Det var morsdag da vi bysset en gråtende liten bylt fra sen kveld til tidlig morgen, og det var morsdag da alle guttene sov hele natten igjennom uten å våkne en eneste gang. Da den hylskrikende treåringen tapte trasskampen mot en beinhard mamma, og godtok kravene om ulltøy og Cherrox i stedet for barbeint i sandaler på årets kaldeste vinterdag. Da eldstepjokken overvant frykten for skumle 4. klassinger og endelig turte å ta skolebussen alene, og da den mellomste poden lærte seg å knytte skolissene helt alene.

 

( Små håpefulle, og fartsgale, selv før de klarte å sette skoene på riktig ben. )

 

 Det er morsdag når 14 åringen smiler lurt, og hvisker hemmelighetsfullt at han har blitt kjæreste med den søteste jenta i klassen.

Når en sliten tenåring vil gå tur med deg alene for å snakke om, og dele bekymringer, og ønsker akkurat din hjelp til å sortere vanskelige tanker.

Når en litt småflau 10 åring har hørt rykter i bussrekka om hvordan man lager barn, og lurer på om mamma kan bekrefte hvorvidt hans kilder er sikre eller ikke.

 

Når alle gutta krøp inn i armkroken den kvelden oldemor døde, og de trøstet hverandre, trøstet meg, og våget så til de grader å vise nære og ekte følelser.

Da var det morsdag!

 Det er morsdag når tre gutter som konkurrerer mot hverandre på banen er venner og vel forlikte etter endt løp, og oppriktig glade på hverandres vegne når de gjør det bra.

 

( Når man kan være bitre konkurrenter, og bestevenner på en gang. )

Det er morsdag når de farter selvsikkert avgårde utpå banen uten å ofre meg en tanke, og enda mer morsdag når de faller, slår seg, og trenger et plaster på såret og en kos av meg likevel.

Det er morsdag hver gang de velger og "henge med" pappa i stedet for meg. Ikke bare fordi det gir en sliten mammakropp noen timer alene til sårt tiltrengt egenpleie, men fordi det beviser at mannen jeg valgte å få barn med er en duganes far , og det gir meg vissheten om at skulle det skje noe med meg, vet jeg at de fremdeles vil vokse opp med en flott rollemodell, og en som elsker de akkurat like høyt som jeg gjør.

Det var morsdag den dagen jeg danset meg gjennom to foreldresamtaler, time på helsestasjonen, engelsklekser og pugging av gangetabell, og et lite kulinarisk himmelrike av en italiensk lassagne laget fra bunnen av.

 

Det var også morsdag den dagen jeg lå skamfull i fosterstilling på sofaen etter å ha glemt et foreldremøte, latt minsten gå med våt bleie altfor lenge, hjulpet eldstemann med feil lekse fordi jeg hadde forrige ukes ukeplan hengende på kjøleskapet enda, og gitt alle tre hver sin neve kakestrø til middag fordi jeg var dritt lei matlaging.

Det er morsdag når minsten haster travelt ut døra en tidlig morgen for å rekke skolebussen, og sender melding fra bussholdeplassen fordi han i kaoset glemte kosen og å si hade.

Det er morsdag når de eldste sender melding i skoletimen, enda det ikke er lov, for å fortelle at de fikk en 4èr på fremføringen de har gruet seg til. Det er morsdag når de tør å vise frem prøven de hadde glemt å lese til, og som gikk "åt dundas!"

 Det er morsdag når tre staute karer dresser seg opp og poserer foran kamera til en mamma som er stolt som en hane, og det er morsdag når tre sløve «slamper» subber rundt i en hullete ullsokker mens de totalt usofistikert tørker melkebarten med ribbestrikken nederst på genser-ermet.

 

( James Bond om dagen, slubberter om natten ;) )

Det var morsdag da den gjeveste gaven de kunne gi var den fineste stenen de fant i grushaugen foran garasjen, og det var morsdag den dagen poden kom hjem med en blomsterbukett kjøpt for egne tjente penger.

 

Det er morsdag hver eneste kveld når de etter nattakosen tusler opp trappa og sier:

-"God natt, sov godt, glad i deg!"

Jeg skal gi meg nå, du har sikkert skjønt poenget. Jeg trenger ikke denne ene søndagen i året for å feire at jeg er mamma, jeg feirer litt hver dag. Hver eneste gang jeg ser inn i øynene til disse tre gutta mine, hver gang jeg hører latteren deres, og for hver eneste nattakos jeg får feirer mammahjertet litt. Hver dag. Bare fordi jeg er så heldig å få være mamma.

Så til alle der ute, alle dere mammaer, alle flotte damer som på en eller annen måte betyr noe godt for noen, gratulerer med morsdagen i morgen, enten du feirer eller ikke. Og selv om hverken frokost på sengen, blomster, eller kake er å forakte, så husk at den aller største gaven er at du får være mamma.

Hver eneste dag.

 

 

 

 

Alle bilder og gjengitte historier er godkjent av gutteflokken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bare en assistent.

«Assistent ja, akkurat?Du kunne ikke tenkt deg å bli lærer istedet da? Du som er så flink med ungdom?»

Og så henger det litt i lufta. Skepsis, og kanskje et lite stikk, krydret og kamuflert med et kompliment. Kanskje er det jeg som er hårsår. Kanskje er det jeg som har et problem, og må tørre å være litt tryggere på meg selv. Eller kanskje er det hun som må endre holdning, hun som med en kort setning og et litt undrende blikk lurte på om jeg ikke bare ville bli noe mere enn det jeg allerede er. Noe litt bedre. Hun er ikke den første som har spurt heller, om jeg, som både var flink på skolen, og uredd for å ta i et tak, ikke har et ønske om å bli noe mer. Noe mer enn «bare en assistent».

 

Jeg er ikke redd for å jobbe. Tvert imot. Jeg liker det, skikkelig. Følelsen av å gjøre noe samfunnsnyttig. Bidra med noe, ha noe å gå til hver dag. Lønna, ikke minst. Vanskelig å livnære en familie på fem uten lønn.

 

Jeg har jobbet fra jeg var tolv år gammel. Tjente noen kroner på en liten vaskejobb ved siden av skolen. Stod i kiosk og var badevakt hver sommer. Jobbet på pizzeria, og sittet utallige timer barnevakt.

 

 

Så fikk jeg min første fulltidsjobb, rett etter videregående. Jeg takket nei til plassen på folkehøgskole, det føltes feil å være langt borte når hun jeg var glad i skulle kjempe sitt livs kamp. Jeg gikk inn i mamma sin stilling i en liten barnehage på Sørumsand, skulle bare være vikar for henne mens hun tok opp kampen mot sykdommen. Hun kom aldri tilbake på jobb. Jeg var omringet av flotte kollegaer, et samhold jeg i senere tid har innsett ikke finnes på alle arbeidsplasser. Jeg elsket jobben i barnehagen. Leken med ungene, følge utviklingen deres, følelsen av å kunne være et trygt anker for de små som vinket hadet til mamma og pappa hver morgen, og samarbeidet med foreldrene. Assistent i barnehage. Det var fint, virkelig fint. Startet på fagbrevet som barne-og ungdomsarbeider, og var sikker på at jeg hadde havnet på rett hylle. Trodde jeg skulle jobbe i barnehage bestandig.

Så fikk jeg barn selv, tre på rappen, og valgte noe så tradisjonelt utradisjonelt som å være hjemme med ungene. Jeg elsket det også. Å leve på en lønn i så mange år var tungt, men også en fin lærdom. Vi fikk mye ut av lite, og satte så stor pris på de små tingene. I dag tenker jeg stadig på hvor heldig jeg er, som hver eneste dag fikk være sammen med guttene mine. Være den som så de ta de første skrittene, den som fikk høre nye ord og setninger først, den som trøstet gråten, og den som var kilden til smilene,den som fikk oppleve hele barndommen, årene som gikk så inderlig fort.

 

( Den dyrebare tiden. Jeg elsket hvert sekund. )

 

For å spe på budsjettet litt jobbet jeg kvelder, netter og helger på sykehjemmet. Assistent. Jeg stortrivdes, virkelig. Uten noen formell utdannelse innenfor helsefag eller sykepleie var det likevel bruk for meg. Tenk det, bare en assistent, og likevel en ressurs.

 

Så begynte minsten i første klasse, og jeg ble tilbudt en jobb på ungdomsskolen. Assistent. Jeg, som ikke likte tenåringer den gangen jeg var en selv engang tok meg selv i å glede meg til hver arbeidsdag. Jeg bistod i barneskolen, og på ungdomstrinnet. Ingen dag var lik, jeg jobbet der det var behov. Bare en assistent, likevel arbeidsdager så lange og så fulle at kroppen verket når jeg kom hjem.

 

Nå er jeg på mitt syvende år i den videregående skolen. Fremdeles assistent. Tenk det, etter over 20 år i arbeidslivet er jeg fremdeles «bare en assistent». Bare en assistent som har skiftet bleier, og sunget nattasang midt på dagen, for flere barn enn jeg kan telle. Bare en assistent som har kysset febervarme panner mens vi venter på en travel mamma og pappa. Bare en assistent som midt på natten baker brød slik at de eldste innimellom skal få noe annet enn kjøpebrød til frokost. Bare en assistent som har massert ømme føtter, redd senger, og holdt hånden på sengekanten da livet ebber ut. Bare en assistent som i stillhet og med ydmykhet steller en død gammel kropp, og gir sørgende pårørende et håndtrykk og en klem.

Bare en assistent som geleider en sjenert skolegutt inn i leken, som time etter time pugger gangetabellen med han som synes det er så vanskelig, og som med en nesten usynlig hånd hjelper en liten tass med lopper i blodet å sitte rolig ved skolepulten, i bare fem minutter til.

 

Bare en assistent som leser seg opp i det ene faget etter det andre, for å kunne bistå en ungdom som synes læreboka er tung og uforståelig. Bare en assistent som passer på at ungdommen spiser litt i dag også, en som lytter når ting er vanskelig, en som holder på hemmeligheter, og en som kan følge deg til timen når angsten klemmer om hjertet som en skarp klo.

Bare en assistent som år etter år møter og tar imot nye mennesker med åpne armer, skaper relasjoner og tillit. Bare en assistent som med glede sier et endelig farvel til de som sprer vingene og flyr videre, og som med gråten i halsen klemmer de du aldri fikk gjort nok for.

Bare en assistent som hver eneste dag tar med seg en liten bit av jobben hjem, for hvem er det vel, av de som jobber tett med andre mennesker, som ikke fra tid til annen gjør nettopp det?

 

Det finnes så mange viktige yrker der ute. Det finnes så mange dyktige mennesker, mennesker som er gode i sitt felt. Det finnes gode leger, gode mekanikere, gode advokater, meglere, lærere, bloggere, kjøpmenn og sjåfører. Og det finnes gode assistenter.

Så om jeg kunne tenkt med å bli noe mer? Nei, jeg kunne ikke det. Ikke akkurat nå, kanskje aldri, men hvem vet. Jeg har så mye mer jeg vil lære. Jeg har masse jeg er god på, og enda mer jeg kan bli bedre på.

Kanskje vi rett og slett skal tenke mindre tittel og status, og heller fokusere på yrkesstolthet. Bli så god bare du kan i akkurat ditt felt.

 

 

Og sånn helt til slutt, bare for ordens skyld.

Jeg er ikke «bare en assistent».

Jeg er en assistent.

 

 

 

Lek med fastelavnsboller.

Førstkommende søndag er det både morsdag og fastelavn. Førstnevnte markerer vi sjelden, og gjør lite ut av, men de som har fulgt bloggen en stund vet at en offisiell bolledag som fastelavn blir feiret med brask og bram i måsahuset. Man kan jo ikke la slik en gyllen mulighet til litt bollebakst gå fra seg, og alle hobbykokker med respekt for seg selv prøvesmaker varene før de kan serveres. For å prøvesmakes må det prøvebakes, og tadaaaa, plutselig var det nesten offisiell bolleuke! For man må jo teste ut et par boller i forkant av de store dagen, slik at man vet hvilken som er favoritt, og dermed får hedersplassen på først fatet, og så i kjøttkverna (munnen) på søndag.

Jeg satte en søt gjærdeig til kaldheving i dag tidlig, og startet bakingen så fort jeg kom hjem fra jobb. Nå, mens kjøttkakene putrer i gryta og venter på middagssultne måsapoder, står to brett nystekte boller til avkjøling på benken. Da ble det dessert i dag også gitt...den var lei! (ironi)

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Gjærdeig er terapi! Å bare stå ved kjøkkenbenken og nynne til gamle slagere på radioen, elte luftig deg som oser av kardemomme, og leke seg med  boller og kranser i ulike fasonger, det kunne like gjerne vært skrevet ut på blå resept som stresslindrende medisin.

 

( Skal det være ei bille...eh, mener bolle? )

 

En gjærdeig blir fort til flere bolleslag, og plutselig har du et festfat proppet av spennende fastelavnsboller. De klassiske gode til den snerpete bestemora innrøkt i rulletobakk og faste vaner, og søte små, spennende varianter for den kresne og småspiste ungen som er midt i "jeg liker ikke"-alderen.

I dag laget jeg seks varianter av en og samme deig. Hvem som stikker av med seieren og får en ny porsjon oppkalt etter seg førstkommende søndag vites ikke før desserten er inntatt og avstemningen gjort, men at de allerede ser fine ut på brettet, og at de lukter nydelig, det er hevet over enhver tvil. Og hvem vet, så bolledilla som denne frua har er det ikke umulig vi prøvebaker enda en runde før fastelavn, men i mellomtiden deler jeg dagens bakst.

 

Starter med helt vanlige kanelknuter. Nydelige alene, enda bedre fylt med pisket krem. Enkelt, med dekorativt.

 

 

( Denne blir min nå rett etter middag. H

ar sagt "fus", så det er alvor liksom! ) 

 

Vanlig flettebolle. Flott å se på, artig å lage.

 

 

( Så lett, sååå digg! )

 

Marihøne. En liten billebolle for de søte små.

 

Bollene dekoreres med matfarge før steking. Her kan jo selv de mest kresne små trassigtotter få være med å male sin helt egen bolle, og senere spise et lite kunstverk. Maten frister jo gjerne de små mer om de har deltatt i prosessen.

 

( Marihøne med pisket krem og jordbærsyltetøy. Uklassisk klassiker. )

 

Rosinrose med mandel.

 

 

Stekes i muffinsform for å holde fasongen bedre.

 

Dekorativ på fatet, og nydelig på smak. Denne skal testes på nytt enda en gang denne uka, da med kjerne av kransekakedeig. Ser for meg at det hadde smakt nydelig.

 

 

Vanlige boller. Kjedelige å se på, men gode! Og fyllet kan jo varieres i det uendelige. Fint for vanedyr, slik som måsagubben. Bolle skal være bolle lissom!

 

Kanelsnurr i form.

Klassisk kanelsnurr stekes i muffinsform.

 

 

( Innertier. Kanelsnurr er alltid en sikker vinner, og med pisket krem kan til og med kongen komme på uanmeldt bollevisitt! )

 

Nå skal middagen fortæres før måsagjengen skal foreta en høyst uoffisiell bollekåring.

Har du bolleplaner for helgen?